Det er svært mye fint å si om Nordland Teaters versjon av den japanske dramatikeren Ota Shogos stykke. Det er sterkt. Det er modig. Det er uforbeholdent, og det er virksomt. Vannposten handler om det øyeblikket det ikke finnes ord for. Det som kommer når bomben har sprengt seg ferdig. Eller når landet du bor i er oppløst. Når livet har løsnet i alle kanter og det ikke lenger er noe som snart skal gå over. Det er stillheten etterpå. Prøv å google de to ordene sammen! Du kommer til å skjønne hva jeg mener.

Og hva er da mer kunstnerisk effektivt enn en forestilling helt uten språk? En forestilling som dveler ved føttene som allikevel går. Hjertet som allikevel banker. Munnen som vil ha vann selv om livsbegjæret er borte og ingenting noensinne skal falle på plass.

Filosofen Theodor Adorno sa en gang at det var barbarisk å skrive dikt etter Auschwitz. Ota Shogos stykke kan leses som et svar til Adorno. En fullstendig ordløs refleksjon etter Det Onde – uansett hvor Det Onde utspiller seg. Det er en briljant idé, og i regissør Phillip Zarrellis versjon beveger attpåtil skuespillerne seg i ekstremt lavt tempo – som for å hamre inn at alt er ute av bane. Det er som en japansk butoh-dans. Hver eneste gest er så langsomt gjennomført at den nærmest er stilistisk. Det gjør at publikum tvinges til å huske at det er enkeltmennesker bak hver katastrofe. I løpet av de 105 minuttene forestillingen varer får vi møte femten personer som har to ting til felles: En postapokalyptisk tilstand og en rennende vannkran. Vannkrana er forestillingens akse, og sammen med sporadisk musikk sørger den for alt som er av lyd i dette stykket. Og igjen: dette er en god idé.

Det er i det hele tatt mange sterke ideer, og mye godt: Manus, regi, scenografi, skuespillerprestasjoner, lyd og tematikk; det er elegant og det er sterkt. Men hva er det da som butter?

Jo, det er for monotont. Det er for mye av det samme og det samme varer altfor lenge. Den meditative tilnærmingen er både forestillingens genistrek og akilleshæl. For når du først har fattet konseptet, så er det ikke så mye mer å hente. Tanken får ingen nye impulser. Det blir bare en lang, lang dveling ved det samme. Det er synd. For også den tomme håpløsheten har mange nyanser.