Alder:
40

Fødested og bosted:
Født i Bodø, bor i Oslo.

Annen viktig informasjon om deg:
Jeg sitter i Heddajuryen, og jeg arbeider med en større essaysamling om forholdet mellom Ibsen og samtidsteatret.

Hvor skriver du kritikk, og om hva?
I Dagbladet og i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift, om teater og show. En og annen gang skriver jeg også for andre publikasjoner enn disse.

Når og hvordan startet du som kritiker?
Jeg arbeidet som kulturjournalist, og som det skjedde det at jeg også skrev kritikk, i om lag en tiårsperiode før jeg i 2006 gikk inn i den kritikerkontrakt jeg fremdeles har med Dagbladet.

Er det emner eller kunstfelt du er spesielt opptatt av?
Det er ingenting jeg ikke er opptatt av innen scenekunsten, som i seg selv favner alle andre kunstdisipliner.

Hva er viktigst akkurat nå?
Her skjønner jeg ikke spørsmålet. Viktigst for meg som kritiker, eller viktigst for teaterfeltet? I første tilfelle: Jeg prøver å tenke at hver tekst er den viktigste akkurat når den skrives, og jeg håper alltid at jeg kan åpne flere innsikter enn jeg stenger for.

Hva er din faglige bakgrunn?
Jeg har studert historie, journalistikk, kunsthistorie og teatervitenskap, samt ex. phil og ex. fac, og jeg har en cand. mag.-grad pluss noen ekstra vekttall.

Har du annet arbeid i tillegg til ditt virke som kritiker?
Jeg arbeider som oversetter, norsk-engelsk og engelsk-norsk, jeg har fagansvar for flere teaterkategorier i Store Norske Leksikon, og jeg tar oppdrag som foredragsholder, paneldeltaker, sceneintervjuer og lignende. For eksempel har jeg undervist på Nordic Black Theatres teaterskole, Nordic Black Xpress. Unntaksvis utfører jeg også oppdrag som journalist.

Hvorfor er du kritiker?
Jeg har lyst til å bidra til perspektivutvidelser og bevisst refleksjon i diskusjoner om kunst og kultur. Å gi leserne flere tanker enn de hadde før de leste mine tekster. Kall det gjerne et ønske om en smartere offentlighet.

Hva er den største utfordringen med å være kritiker?
Økonomi. Helt presist, å tjene nok til å dekke den tid som faktisk brukes på arbeidet.

Er kritikken i krise, og hva kan vi i så fall gjøre med det?
Faglig, nei. Der skrives fremdeles mye kunnskapsrik, relevant og interessant kritikk i Norge. Økonomisk, ja. Selv etablerte kritikere i etablerte mediehus – som meg selv – delsponser arbeidet gjennom idealistisk motivert egeninnsats. Privatøkonomisk blir det stadig mer uforsvarlig å bruke så mye tid på kritikerarbeid som det jeg gjør, og om de siste årenes utvikling fortsetter, kommer smertepunktet i løpet av få år. Jeg frykter en hverdag der kritikk kun kan utføres på hobbybasis av mennesker som har sine hovedinntekter andre steder fra. Når det skjer, kan vi også snakke om en faglig krise. Av hensyn til overblikket og den faglige utviklingen, bør kritikk skrives med en viss kontinuitet. Hva som kan gjøres? Det er det store spørsmålet.