Når det i romaner handler om incest og overgrep i familien, skrives det ofte vagt. Man vet ikke helt, skjedde det eller skjedde det ikke? Man får kanskje noen antydninger. Det kan noen ganger være bra, eller det kan være dårlig. I « Arv og miljø» kommer det ganske raskt fram hva familieproblemene dreier seg om.

Det er ikke det det handler om, at det skal nøstes fram. Det interessante er hvordan hele familien forholder seg til det de har fått høre, eller det de allerede vet og har fornektet, samt hovedpersonens vei videre i livet. Som hovedpersonens venninne påpeker: «[] du har vært i krigen, du er forslått nå, men om noen dager har du det bedre, det gjør i regelen vondt å få det bedre.»

Det er ikke like mye (galgen)humor som i flere av Hjorths andre romaner (kanskje er det selvsagt), men den er der, vag, som i avsnittet om når hovedpersonen hjelper sin venn med å skrive en tekst om urolighetene i Jugoslavia. Betraktningene om overgriper versus offer får sin følgehistorie her, uten at det presses fram og føles påtatt.

Noen av avsnittene, knapt en-to sider lange, kunne nesten vært som korte noveller i seg selv. Eksempelvis avsnittene om venninnen Klara som redder en mann fra å drukne, deretter den påfølgende lesningen av Tove Ditlevsen. Dette er helt nydelig skrevet. Vondt og sårt, men nydelig. Men disse historiene er likevel ikke fjernt fra resten av romanen. De er der av en grunn. Romanen er mer enn summen av enkeltdelene. Hjorth tar ingen snarveier. De samme kranglene og diskusjonene går igjen og igjen, akkurat som i virkeligheten. Teksten er altså gjentagende, men det er en god ting. Det gir tyngde til historien, og « Arv og miljø» gjør ikke skam på at Hjorth er en av de beste forfatterne her til lands.

Anmeldelsen er publisert i Fædrelandsvennen 20.09.2016. Den er gjengitt med forfatters tillatelse.