Med Kjærlighet har forfatteren forlatt kortprosaformatet, og resultatet er en uhyre velkomponert, språklig sikker, original og ikke minst truende fortelling om forholdet mellom mor og barn.

Kjærlighet er en roman som først og fremst er basert på utsettelse. Fortellingen – som utspilles i løpet av en ettermiddag, en kveld og en natt – er detaljert, minutiøst utlagt. Handling for handling, tanke for tanke beskrives omhyggelig i sekvenser, og det beherskede ved denne fortellermåten utfordrer hele tiden leserens tempo og forventning.

Informasjonene teksten tilbyr går aldri ut over øyeblikket som beskrives, noe som skaper en helt spesiell og etterhvert terroriserende opplevelse for den som leser. Til tross for den stillferdige og relativt udramatiske fremstillingsformen begynte i hvert fall denne leseren snart å grue seg for hva som ville skje; med god grunn, etter endt lesning.

Skritt for skritt

Denne utsettelsesteknikken – som Ørstavik turnerer suverent – kan leses som et spill med lesere som foretrekker å lese slutten først i en ny roman. Man ville imidlertid ikke bli noe klokere av å åpne boken bakerst først; spenningen ligger ikke bare i “hvordan det faktisk gikk”, men i utfoldelsen av veien dit skritt for skritt.

Ved både å holde tilbake og utsette, bevares fortellingens spenningsnivå: Kjærlighet balanserer på et bristepunkt fra begynnelse til slutt. Et eksempel på en slik utsettelse finnes i romanens første sider. To personer, Vibeke og Jon, bor sammen i et hus. Vi får vite at hun er på vei hjem fra jobb og at han venter på henne hjemme. Først antar man at Jon må være mannen hennes, deretter kanskje at han er en venn eller en bror, men etter noen sider får man vite at han blir ni år neste dag. Altså er han antagelig en sønn. Dette blir det imidlertid ikke sagt noe om på lenge, hun henvender seg aldri til ham som om han var barnet hennes,

akkurat som om han ikke forholder seg til henne som om hun var moren hans. Først etter mange siders lesning bekreftes mor og sønn-forholdet.

Komposisjonen

Denne merkelige og uoppklarte distansen opprettholdes fortellingen igjennom og understrekes av komposisjonen. Romanen veksler mellom en scene som handler om henne – for eksempel at hun vasker håret – og en scene om ham, som at han bestemmer seg for å gå ut og selge lodd. Bare sjelden formidles det noe mellom de to; de lever sine separate liv og fortellinger i de timene romanen beretter om.

Med dette premisset leverer Ørstavik en ganske annerledes versjon av fortellingen om mor og barn- symbiosen, som blir betraktet som en så grunnleggende relasjon i vår kultur.

Kanskje er det like mye dette, som selve handlingen som utspilles, som gjør Kjærlighet til så rystende og gruvekkende. 

Anmeldelsen er først publisert i Aftenposten 22. oktober 1997. Den er gjengitt med forfatters tillatelse.