Romanen er stadig vekk dominerende for det Fløgstad frekt har kalt konsumprosaindeksen. Men under overflaten av store fortellinger holder novellekunsten stand. I sin tredje bok tåler Mikkel Bugge (f. 1978) saktens sammenligninger med så vel Herbjørnsrud som Askildsen. Bugge fører tradisjonen videre ved å bringe sin egen generasjons erfaringer med seg inn i den klassiske sjangeren. Slik gjør han sin egen novelleverden både global og digital, og det på en måte som kjennes helt naturlig oppdatert.

Nå er det slett ikke vanskelig å kjenne igjen virkelighetens utfordringer i Bugges verden. I den marerittaktige «Besafe», der et barn etterlates fastspent i en glovarm bil, møtes da også Bugges tekst og skrekkscenarier som har utspilt seg i virkeligheten. Bugges realisme er likevel preget av tydelig litterær bevissthet. Jo da, selv erfarne lesere vil la seg gripe av motivene, men Bugge er påpasselig med å minne oss om at dette hele veien dreier seg om kunst og litteratur. «Vi trenger tre personer: en mann, ei kvinne og dattera deres,» som det heter i novellen.

I en annen tekst ironiserer han finurlig over virkelighetskunst à la Knausgård. Dette kan saktens være flinkt og metalitterært, men Bugge fremstår likevel ikke som duksen fra skrivekunstakademiet. Til og med i den svært så litterære «Den siste fortellinga», der det litterære tidsskriftet Vinduet spiller en birolle, viser Bugge fiffig originalitet. Her er også arven fra Askildsen på det tydeligste.

Litteraturåret 2014 begynner i sannhet godt. Den som har lest seg gjennom julebøkene, kan trygt supplere med solid novellekunst fra Bugge.

Anmeldelsen er først publisert i Bergens Tidene 19.01.2014. Den er gjengitt med forfatters tillatelse.