Triangle er en gjennomgående symbolladet og ganske mørk plate, som tar for seg åndelige og religiøse temaer på en helt annen og mye mer åpenlys måte enn vi har hørt fra henne før. Susanna Wallumrød (Susanna) vokste opp i et religiøst miljø, men forlot det på et tidspunkt. Og det er mulig at vi får det første oppgjøret med denne bakgrunnen på triangle. Eller kanskje det er en slags forsoning, alt etter hvordan man tolker det.

Trekanten er et svært ladet symbol i en lang rekke kulturer: du har trekanten som peker oppover som et symbol på det mannlige, og nedover på det kvinnelige. I den kristne tradisjonen har du treenigheten, og også trekanten som guds øye stirrer ned på oss fra, for å nevne noe. Susanna snakker om en ”triangle within”, det kan være et uttrykk for tro håp og kjærlighet, eller kanskje kropp, sjel og tanke som er en hinduistisk ide. Hun synger om behovet for en hyrde, et annet vanlig bilde på kristus, hun synger om å bli født igjen, om et slags offer foran et alter, og avslutter hele platen med et amen.

Jeg tror denne platen kan sees som et oppgjør med det samfunnet vi har i dag, de sidene av samfunnet som er selvsentrerte og narsissistiske, og en kjærlighetserklæring til de åndelige sidene ved mennesket. For å gi et tydelig eksempel så synger hun mot slutten av platen om en ”sacred revolution”, med tekstlinjer som ”individ is everything / community is nothing / halleluja”. Jeg tror dette er en måte for Susanna å kritisere dagens samfunn, samtidig som det er et oppgjør med det at det bare fins én eneste sannhet, som de som tror på den misjonerer for mens de har på seg store skylapper.

MEN platen har ikke bare dette litt tunge tekstlige alvoret, hun har også laget en herlig poplåt i samarbeid med duoen SKRAP.

Platen kan både geniforklare henne og samtidig er den såpass utfordrende at den kan skremme bort en del av det publikummet hun har bygd seg opp. Den poplåten vi hørte litt av virker som om den er med for å si: ja – jeg kan lage fantastiske poplåter også, men hør på det jeg har å si her, det er viktigere enn flyktig popmusikk. Og det igjen kan kanskje få flere til å investere den tiden som det faktisk trengs for å få utbytte av denne mørke tematikken.

Dette er Susannas aller mest ambisiøse plate til nå, den er storslått og majestetisk, og den føles rett og slett som en viktig plate. Susanna er en overbevisende låtskriver og ikke minst viser hun seg som en helt ekstraordinær vokalist her, som kan synge innsmigrende vakkert og frastøtende heslig på samme tid. Platen har hele 22 låter, men klarer har allikevel et helhetlig inntrykk. De er alle ganske skissepregede, det syns jeg er en svakhet, men allikevel så sitter vi igjen med et inntrykk av en artist med noe viktig å fortelle oss, og da syns jeg virkelig vi skal lytte godt etter.