Det sies at denne romanen dyttet det svenske språket over ende. Nå gjør den det med vårt også, på en viktig måte.

26 år gamle Jonas Hassen Khemiri har solgt 100 000 eksemplarer av romanen i hjemlandet. Den er også dramatisert. Med utgangspunkt i innvandrerslang, og inspirasjonskilder som svensk hip hop, er språket med andre ord svært utvidende og egenartet i denne fortellingen. Sverige har med Khemiri fått en helt ny forfatterstemme, og de elsker den. «Men i dag jeg har filosofert fram det fins også en tredje svartingtype som står helt fri og er den som svennene hater mest: revolusjonssvartingen, tankesultanen. Den som ser gjennom alle løgner og som aldri lar seg lures». Slik oppfatter Halim, hovedperson og forteller, seg selv i denne romanen. Født i Sverige, elev i niende klasse og andregenerasjonsinnvandrer med tilpasningsproblemer. Ikke minst ligger problemene i språket, for hva er vel en mann uten språk? Jo, en kamel uten pukkel – verdiløs. Men Halim skal lure dem alle sammen, og finne de sjmøeste kæbene.

Halims far tar ham med til Söder i Stockholm, og ønsker å holde ham unna innvandrermiljøet. Men den arabiske kulturen står sterkt i Halim, og tar med vilje avstand til det alt det svenske. Han faller på denne måten mellom to stoler, og det er dette fallet som blir fortellingen. På en helt ny og levende måte vrenges og dras det i språket. Halims morsmålsundervisning tar slutt, og språket hans stagnerer. Dette er det mest karakteristiske med denne romanen. De første linjene kan gjøre vondt for enhver med sans for korrekte setninger: «I dag det var siste sommerferiedag, og derfor jeg hjalp pappa i butikken».

De dagbokaktige nedtegnelsene er intense og troverdige, spesielt i forhold til Halims indre virkelighet – ikke minst i forhold til forsøket på å se sammenhengen mellom språk og identitet. Samtidig viser romanen til en ytre virkelighet og en problemstilling som også er viktig her i landet. Med den intense testingen av språklige uttrykk, blir fortellingen ny, viktig og rørende på en gang. Det sies at den norske innvandrerromanen lar vente på seg. I mellomtiden er «Et øye rødt» svært god å vente sammen med. All ære til den norske oversetteren, dette kan ikke ha vært lett arbeid.

Anmeldelsen er publisert i Adresseavisen 02.05.2005. Den er gjengitt med forfatters tillatelse.