Denne boka ødelegger. Den skriver i stykker forholdet mellom litteratur og offentlighet. Alle som leser romanen, risikerer å bli såret. Nettopp derfor er den verdt å lese.

Ikke bare er «Min kamp» en enormt omfattende, velskrevet utlevering av forfatterens privatliv. Romansyklusen gir også Karl Ove Knausgård muligheten til å kommentere bøkenes mottakelse i offentligheten – innenfor romanen. Bokas seks bind, om lag 2700 sider, skrives ferdig mens de utgis høsten 2009 og våren 2010.

Romantiske idealer om selvrefleksjon, totalitet og uendelighet får nye dimensjoner i og med «Min kamp». I tillegg er den et eksistensielt litterært eksperiment uten sidestykke i norsk litteratur. Det nærmeste i tid og form – og antall tårer – er Thure Erik Lunds fire romaner om Thomas Olsen Myrbråten. I «Min kamp» presenteres «Thure Erik» som tidlig leser og konsulent for Knausgårds forrige roman.

Allerede debuten med «Ute av verden» i 1998 gjorde det klart at Knausgård skriver for å finne ut avforholdet til faren. Jeg kan huske feil, men slik jeg minnes det nå, handlet den første opplesningen jeg hørte den høsten om farens pissing i hagen, i regnet, med sønnen på armlengdes avstand, gjemt i buskene, redd, fascinert. Romanen trakk meg inn på en måte det er vanskelig å komme ut av.

Den gangen het fortelleren Henrik Vankel. I løpet avde to første romanene glir Henrik sakte ut av bildet. På slutten av «En tid for alt», sitter en mer anonymisert forteller i Nord-Norge og minnes faren med en smerte, en pine så intens at han tyr til selvskading.

Selvkritikken og selvødeleggelsen fortsetter i nye former. Med «Min kamp» er det definitivt slutt på anonymisering av fortelleren. Hovedpersonen Karl Ove Knausgård presenterer seg som far til tre små barn, bosatt i Malmø. Kona er også kunstner. De har, som andre småbarnsforeldre, problemer med å få hverdagen til å gå opp. Ja, bokstavelig: gå opp.

Slik han opplevde at faren trakk ham ned gjennom oppveksten, opplever Knausgård at barna trekker ham ned nå: «Det er noe dypt uverdig ved det. I slike situasjoner er jeg så langt unna det mennesket jeg vil være som vel mulig.»

Et av verkets ambisjoner er å få den trivielle hverdagen til å «gå opp» i kunsten, i det opphøyde, og i de følelsene forfatteren Karl Ove Knausgård opplever i møte med annen kunst. Eller å få kunsten til å stige ned i hans egen upålitelige verden avminner. Det etymologiske opphavet for begrepet om det trivielle, er «tre veier som møtes»: det alminnelige, kjedelige, ordinære, kunne man si.

Romanen konstaterer at det trivielle livet ikke går sammen med den høytiden døden kommer med. Første bind av «Min kamp» kretser om farens død i 1998. Slik romanen framstiller det, drakk faren seg i hjel mens han bodde i huset til sin mor, Knausgårds farmor. De mest intense partiene skildrer Karl Ove og broren Yngve idet de kommer til huset i Kristiansand, møtet med kaoset, den sjokkskadete farmoren, synet av farens døde kropp, vaskingen og ryddingen av fyllesølet han etterlot seg.

Boka har vakt debatt, særlig etter at anonyme kilder i familien sto fram i Bergens Tidende. De vurderer rettslige skritt mot forfatteren for hans utlevering avfamilien.

Hva skal man si? Jeg opplever det slik at Knausgård tar store sjanser. Men det virker som han har forsøkt å gjøre dette på redelig vis, åpent overfor de mest involverte. At historien berører folk svært forskjellig, er en side ved kunst jeg tror man må akseptere.

Karl Ove Knausgård sier i et intervju med Fædrelandsvennen: «Jeg lærte av Jon Fosse på Skrivekunstakademiet at bunnen i en selv er bunnen i andre. Det er slik at jo lenger inn i deg selv du går, jo nærmere kommer du andre.»

Et likhetstrekk mellom Fosse og Knausgård er at begge skriver om samtidas kollektive fortrengningav døden. Der Fosse har valgt å hegne om privatlivet, velger Knausgård motsatt linje. Begge lykkes eksepsjonelt godt, estetisk vurdert. Slik jeg har forsøkt å følge Fosse, vil jeg følge Knausgård, og skrive mer etter hvert som nye bind av «Min kamp» publiseres.

Anmeldelsen ble publisert i Klassekampen 26. september 2009. Den er gjengitt med forfatters tillatelse.