Romantisk samtidsdans
Av Sidsel PapeTilleggsinformasjon
Før eller etter forestilling; det er sjelden jeg blir så forstyrret av å lese programtekster som Dansens Hus nettintroduksjon til Terra 0 Motel. Jeg måtte kjempe for at den ikke skulle nulle ut min opplevelse av forestillingen.
Teksten foreslår tolkninger av karakterene i forestillingen som legger sterke føringer for forståelsen av dem og dermed også av stykket. For eksempel står det: «I dette fravær av alt dukker det opp en sint bosnier, fratatt det han eier, tvunget til å rømme landet alene som ung tenåring.» Det eneste som vitner om en slik forhistorie er den ene mannlige utøverens navn og språket han snakker på scenen, antakelig bosnisk. I denne meldingen vil jeg komme med et bud på en annen fortolkning av Terra 0 Motel som kan stå ved siden, snakke sammen med og i munnen på Dansens Hus.
Dyrenes i boenhet
Ina Christel Johannesen er kjent for å ta med dyr i forskjellige framtoninger i sine forestillinger, ofte helt konkret. For eksempel bruker hun i den kritikerprisbelønte Ambra (2007) hvalbein som scenografi. Tyven (2009) har utsoppede kråker som rekvisitter. I Terra 0 Motel er det som om dyr har inntatt de seks karakterene, tre menn og tre kvinner.
Det ukrainske eventyret Skinnvotten, gjendiktet til norsk av Alf Prøysen, handler om hvordan pilemus, friskefrosk, haremann, revemor, ulven, villsvinet og bamsefar trenger seg sammen i en mistet skinnvott og søker ly for natten. Karakterene i Johannesens siste stykke trekker inn på motellet som engang var, eller kanskje er en marina, og gjemmer seg for uidentifiserte farer utenfor.
Ulven Aldrimett: En fugl synger, sola er på vei opp eller ned. En mann dukker opp av en luke i taket på en liten bygning midt på Dansens Hus store scene. Det ligner en liten bensinstasjon. Den praktisk anlagte typen som viser seg å være Edhem Jesenkovic, plugger i et skilt. Det blinker først og lyser så med store bokstaver, Motel! Og over, men krysset ut står det Marina med mindre skrift. Om herberget er til lands eller vanns, vites ikke.
Haremann Hopsadans: De som har søkt tilflukt er seks selsomme karakterer danset av Zero Visibility Corp mer og mindre faste ensemble. Finske Antero Hein med collegejakke, -bukse og caps danser en rastløs og selvmedlidende fyr som drar rundt på en polkagrisfarget madrass som var det en diger sutteklut. Madrassen bruker han til å lande mykt på fra de mest usannsynlige kast og sprang.
Revemor Silkesvans: Pia Elton Hammer er den kjederøykende, pelsbehengte nevrotikeren som på et tidspunkt muligens setter motellet i brann. Med sine lange delte ben tiltrekker hun seg det motsatte kjønn, særlig han som på bosnisk uttrykker sin frustrasjon over hennes avvisende uoppnåelighet. På dette tidspunktet, halvannen time ut i Terra 0 Motel, våkner publikum og ler, kanskje gjenkjennelig. For meg skaper det stereotypiske spillet kun avstand.
Pilemus Silkehår: Den dysfunksjonelle Zero Visibility-«familiens» symptombærer, manipulerende ivaretatt av de andre, videreutvikles i Terra 0 Motel av Line Tørmoen. I forestillingen blir den gale damen med det tomt stirrende blikket nyansert til den oversanselige, hun som forutsier framtiden. Line lytter til bulderet fra uværet, ufreden i det fjerne, lenge før det ankommer. Ensom i sin sansevare verden, bærer hun rundt på et nett fullt av alt hun værer.
Kjønnsrollemønster
Friskefrosk Langelår: Den yngste damen på stedet, Merete Hersvik, er best tilstede i sin distinkte dans. Smidig spankulerer hun på strake bein over plassen foran motellet. Der, i duetten med Edhem, kommer hennes sterke smidighet særlig godt fram. I siste scene faller hun til ro som den eneste av de seks karakterene, over en tallerken potetsuppe kokt på primus. Etter all bevegelsen er det da mulig å få øye på utrykket av hennes stille vesen.
Bamsefar Labbdiger: Skogsarbeideren slår seg innledningsvis i hodet med et langt, rustent sagblad. Valtteri Raekallio buser skjeggete rundt og er ikke lett å få øye på som karakter før i relasjon til andre. I den lekende duetten med Hein bærer de to rundt på hverandre, og på Line, mens de mannfolkprater skit på finsk. Selv om Line har en slags makt så er kjønnsrollemønstrene inntakt i Terra 0 Motel.
Klam plast
Villsvinet Trynebrett: Det syvende dyret i eventyret er ikke synlig i forestillingen. Kanskje representerer det den udefinerte faren som lurer i utkanten. Udyr truer i mørket som omslutter motellet, men holdes nok unna av ilden, det lysende skiltet på taket. På et tidspunkt søker alle karakterene ut mot dette mørket til de ytre grensene av jordlappen på størrelse med Dansens Hus store scene.
Men den dristige utflukten varer ikke lenge. Alle trekker seg snart tilbake til motellet, et par kvadratmeter hytte. Når det fort blir for trangt, bygger de ut med gjennomsiktig plast for å verne seg mot regnet som kommer midt i forestillingen, over høytalerne, men ekte nok. De klamme veggene utgjør en publikumsvennlig illusjon av trygghet.
Det er ikke klart hvor på kloden beboerne i Terra 0 Motel befinner seg, men det er helt klart at de ikke kommer seg derfra. Kanskje scenarioet kan forestille en nordisk regnskog etter en miljøkatastrofe? Bakveggen er dekket av et sjøgrønt tekstil som ikke på noe tidspunkt lyses opp av de sterke spottene som indikere solens rosa skjær.
Den vare og værende Line slikker sol når den står høyest på himmelen, i naturstridig motsatt retning av der den steg opp. I Terra 0 Motel virker himmelretningene snudd, solen går i andre baner.
Lysdesignet av Chrisander Brun angir tidspunkt på døgnet og årstid i forestillingen. Tidens hastighet synes skrudd opp som om forestillingen strekker seg over år. Situasjonen på motellet strømmer på uavbrutt. Lyddesign av Morten Pettersen og musikk fra blant annet Rainforest Spirituals, viser til det skiftende været og følelsene i karakterene.
På et tidspunkt drukner motellet i lyder av vann. Det lysende skiltet funkler og forsvinner kanskje i oversvømmelsen. Ordet «Marina» om enn overstrøket, får da nytt innhold. De seks sjelene befinner seg da ikke bare i en dyrerik underverden, men i en undervannsverden.
Null sikt, nullpunkt
«Terra Nullius betyr «land som ikke tilhører noen». Uttrykket benyttes i internasjonal lov for å beskrive et område som aldri har vært underlagt en stats herredømme. I 2014 finnes det fremdeles noen få områder igjen på verdenskartet som ikke er annektert av en stat», skriver Dansens Hus og spør: «Og setter de flaggene sine ned i jorden, eller forblir stedet et ingenmannsland?»
I 2007 satte Russland flagget sitt på havbunnen under nordpolen. Med Terra 0 Motel har Zero Visibility Corp ankommet et annet terra nullius, nemlig samtidsdansens utkantstrøk av filmatisk inspirerte forestillinger og andre iscenesatte dreiebøker. Men selskapet «null sikt» kommer ikke først. Alan Lucien Øyen har, om ikke plantet flagg, så allerede markert revir i dette «ingenmannsland».
Så som balletten
Karakterene i Terra 0 Motels fungerer hovedsakelig som seks solister i kor. De «synger» sine sanger, og noen ganger passer melodiene sammen. Andre ganger spiller koreografen på disharmoniene mellom karakterene. Det er særlig påfallende hvordan primadonnaene i stykket dominerer eller virker uinteressert i fotfølgende menn, som var de intetsigende portører fra ballettens romantiske periode. I møtene menn i mellom spiller de ut sine mer macho sider.
Det er først og fremst forskjellene på karakterene som får fokus i forestillingen, særlig kjønnsforskjellene. Forholdet mellom dem blir best synlig gjennom underskuddet av det. Derfor henger jeg ikke helt med når karakteren likevel pares opp i sosial dans og preik mot slutten av Terra 0 Motels.
Etter at ballett hadde vært dyrket som virtuos samværsdans fra Solkongens tid, så fremmet og forsvarte dansekunstens far, J.G. Noverre, dans som dramatisk kunstform. Hundre år senere var helaftens handlingsballetter basert på eventyr, sterkt etablert. Denne ballettens storhetstid og romantiske epoke gikk til grunne da virtuositet igjen tok overhånd på slutten av 1800-tallet.
Norsk samtidsdans har ofte vært narrativ, men det kan synes som det blir stadig mer handling og mindre av virtuos, abstrahert dans fra de største koreografene. Når samtidsdans blir et middel for å formidle fortellinger, kan man spekulere i om denne sjangeren også har nådd sin romantiske og dermed konserverende epoke.