Kunstneren Willibald Storn, opprinnelig østerriker, men har levd mesteparten av sitt liv i Norge, markerer nå sin 80-årsdag med en større mønstring arbeider i Kunstnerforbundet i Oslo. Det har vært et langt kunstnerliv å bleke, skjønt Storns fargesterke og formviltre litografier og silketrykk på ingen måte har smakt noe blekemiddel. De er nærmest ustyrlige og resistente mot både tradisjoner og tidens tann, mens resten av produksjonen er utdatert og tannløs.

Willibald Storn har vært en opprørsk person og billedskaper i norsk kunstliv fra 60-tallet og frem til i dag. Politisk venstreorientert, og medlem av Gras-gruppa, som med sine radikale og totalitære synspunkter mobbet annerledes tenkende og skapende gjennom et utrivelig tiår. Mange i gruppa dyrket diktatorer som Stalin, Mao og Pol Pot, ja noen endog Enver Hoxa i Albania, kommunismens siste fyrtårn i Europa. Den totalitære lengselen var sterk på den tiden, mens man i dag synes å se håpet i det doktrinære islam.

I tilbakeblikk virker det ikke som om Storn var av den mest politisk forskrudde raddisen. Han var nok primært samfunnsengasjert og sterkt kritisk til den moderne konsumkulturen. Særlig til Coca Donald-samfunnet og den amerikanske kapitalismen og forbruker- mentaliteten. Hans utstilling i UKS (1996) hadde da også den overtydelige tittel «Coca Donald Samfunn ikke ta meg». Men det hjalp ikke det spøtt. Heller ikke alle de puerile provokasjoner og aksjoner som skulle terge borgerskap og pengefolk.

Om ikke den amerikanske kapitalismen var noe å trakte etter, så sto i alle fall den amerikanske popkunsten høyt i kurs, ikke bare hos Storn, men også andre i Gras-gruppa. Rusk og rask og avfall fra folkets forførte konsum gikk igjen som faste ingredienser i så vel billedproduksjon som installasjoner, gjerne dandert med noen kritiske elementer som viste at samfunnsengasjementet hadde radikal profil.

For Willibald Storn er det ikke mye som har forandret seg fra den gang og til i dag. Enten det er malte tekstbilder, materialarbeider, installasjon eller fotomontasjer, så er det så ubehjelpelig passe’, og ikke minst – kunstnerisk uinteressant.  Derimot har han alltid vært mest spennende i sine fargesterke og fabulerende litografier. I den sjangeren er det noe genuint og personlig, en form for frodig og burlesk fantasi som torpederer den påtatt politiske moralismen.