Galleribesøk kan være en stor utfordring når de utstilte verkene har lite håndfast å by på.  Hvor skal man begynne når bildene er monokrome (ensfargede) malerier, supplert med fotografier av monokrome malerier. Forskjellene mellom de malte og fotograferte bildene er hårfine, som om differansene skal kunne utløse subtil sanselighet og dype tanker av eksistensiell karakter. Kunsterfaringer av den sorten er ikke dagligkost, så her gjelder det å mobilisere ressursene.

Galleri Riis er in situ. Til tross for at utstillingstittelen «Tracing the score II» er innlysende uklar og kunstneren Stein Rønnings mangeårige strev med å tydeliggjøre den teoretiske tåken, får jeg umiddelbart filosofisk tenning. I det visuelle møtet med hans malerier og fotografier går ikke bare blikket, men også tanken og ettertanken i spinn. For kunstnerens minimalistiske objekter, som både er bilder og romlige gjenstander med latente gåter, tyder på at han baler med estetiske grenseerfaringer i spennet mellom det synlige og det usynlige. Hadde han vært dikter og ikke kunstner, ville jeg ha plassert ham i tradisjonen fra Welhaven, som var en hund etter det uutsigelige.

Men Stein Rønning er en professoral billedkunstner og dermed fanget inn av det synliges begrensninger når det usynlige skal manes frem med pensel og pixel. For en kunstner blir det som å stange hodet i veggen, man blir ør, svimmel og mister fokus, men hjernen har fått fart på ferten.  Rønning har uten tvil tenkt mye over dette, og gjort seg sine tanker. Høyst sannsynlig har han filosofert seg frem til Immanuel Kant, uten å vite det.

Dette er et kunstnerisk tankesprang av dimensjoner. I Kants anskuelsesformer ligger nemlig de kreative hemmelighetene skjult. For her handler alt om tid og rom. Eureka! Jeg tror Stein Rønning prøver å vise billedkunstens usynligheter i tidens og rommets former. Men selv Kant hadde problemer med denne kinkige tankefloken, for tiden og rommet er jo egentlige ikke anskuelige, det vil si synlige, de bare styrer det vi sanser, som vi ifølge filosofen faktisk ikke kan vite det spøtt om.

De fleste med litt skolering i filosofiens kjernepunkter vet at denne grensemarkeringen handler om Kants «das Ding an sich». I klartekst det erfaringsområde som fornuften og tenkningen ikke kan si noe som helst om, bortsett fra at det bare fremtrer i tidens og rommets dimensjoner. At Stein Rønning har klart å transformere dette filosofiske havari til et kunstnerisk prosjekt på usynlighetens premisser, er et dristig eksperiment, men det holder heller ikke vann i estetetikkens farvann.

Ikke bare fordi kunstens uttrykksmuligheter ikke kan gripe det usette «an sich», men først og fremst ved det at tiden og rommet ikke kan anskues i visuelle parametere. La gå at gallerirommet angir en ramme for publikum og slik samler kunstobjektene i en strukturert persepsjon som styrer tilegnelsen og tidsforløpet, men selve usynligheten, kunstens skjulte budskap i det enkelte verk, tier og unnsier sitt nærvær.

Nå er det jo et åpent spørsmål om det uutsigelige noen gang har vært tilstede i disse kunst- objektene til Stein Rønning. Egentlig er det jo et umulig prosjekt å tematisere den kunstneriske usynligheten på annen måte enn å vise den sanselig verden i sine mest visuelle fremtredelsesformer. Men i den retningen tenker ikke Rønning. I stedet prøver han å av- dekke det usynlige i sanseligheten ved å minimalisere det synliges nærvær til det absolutte fravær. Det er litt av et kunststykke, særlig når tenkningen har fastslått at det ikke finnes noe visuelt kunstnerisk «an sich», bare et tomt begrep om det.