Mikkel Bugge (f. 1978) debuterte i 2007 som novellemester med «Yttersider», viste fram en romanpiruett med «Gå under jorda» i 2010 og leverer i år elleve ville, absurde, vitale, realistiske, uavsluttede, alvorlige og morsomme noveller i et språk det er bare å ta av seg sokkene i vinterkulden for. Når siste setning toner ut, i de aller fleste av fortellingene, skulle man ønske å ringe forfatteren for å spørre hva faen mente du med det, men etter en kopp te er man med som bare det.

Noen noveller er av skummel midtøstenproblematikk, med nordmenn i situasjoner som ikke byr på reiseopplevelser for minneboken. Tittelnovellen er surrealistisk som et maleri av Dali; om den forsiktige, undertrykte unge mannen som spyr opp nok julebordfett i fylla der pinnekjøttet omdannes til et tau han redder seg ut av en pinlig situasjon med. Den nifse novellen «Besafe» har en nemesiseffekt som skaker; arkitekten som kødder med tegningene og folks husvære, men som glemmer å hente babyen ut av bilen i stekende sol. Avslutningene har jeg ikke sagt et ord om. Den lengste og kanskje beste novellen er «Totalkunst, Tverlandet». Om kulturorganisatoren Bernt Bierman fra Bodø som på et seminar i Stockholm møter den svenske kunstneren Pernilla Dahlgren over tidenes raskeste knull og kjappeste ekteskap. Hun har bare et krav til Bernt; at han må ligge unna garasjen der hun jobber med kunsten sin. Da vernissagedagen oppstår, får Bernt Bierman sitt livs sjokk, for Pernilla har blottstilt sin mann totalt i løpet av de to årene de har vært gift. Men som Bernt lakonisk sier etter at lokalbefolkningen har skult på ham en stund etterpå: «Alle vet at jeg er et svin, jeg trenger ikke å late som lenger.» Men heller ikke her finnes noen to streker under svaret i avslutningen. Det er en klisjé, men denne boken har hatt, umiddelbart, en større og mer målbar effekt enn alle de vitamin- og tranpillene jeg har svelget i det siste.

Anmeldelsen ble først publisert i Adresseavisen 27.01.2014. Den er gjengitt med forfatters tillatelse.