Kirkenes er en liten by med verden svært tett innpå. Det er ingen andre småsteder i Norge som lever så tett på storpolitikken og som lever så tett på Russland – til og med gateskiltene er på begge språk. Det er ingen andre småsteder som vet så mye om sanksjoner og motsanksjoner, flyktningekrisens faktiske realiteter, og som samtidig merker hvordan eget fundament skjelver nå som gruva har gått konkurs. I fjor mistet nærmere 400 mennesker jobben sin i Kirkenes. Det er rett under ti prosent av den totale befolkningen. Legg til at byen ble bombet og brent under krigen, og at det stod igjen 13 hus da alt var over. Innbyggere som fortsatt lever har vært med på å samle inn levninger fra drepte krigssoldater. Kirkenes er ikke langt vekk. Kirkenes er i midten. Hva dette har med kunst og Barents Spektakel å gjøre? Ganske mye.

Stedets betydning
Årets festival heter Rethinking Location, og det er umulig å gjøre nettopp det uten å tenke på hvor i verden vi faktisk befinner oss. Ikke sånn å forstå at festivalen er navlebeskuende eller lokal – langt ifra. Kirkenes som ramme fungerer snarere som en fysisk, sanselig og helt konkret del av utstillingens grunntone: Det er ikke sikkert verden er som du tror. Det er ikke sikkert dette holder. Det kan hende det brister. Nå. Snart.
Denne grunntonen pipler inn i performancer, debatter, festivaltutstillingen som helhet og i enkeltverk. Og det skjer uten overtydelighet eller banaliteter. Rethinking Location løfter blikket fra det individuelle og private som lenge har preget kunstscenen, og tar oss med inn i en tilstand der kunsten snakker om samfunnet, politikken, klimaendringer, økonomiske valg og risikoen for kollaps. Kunstneriske grep fra festivalarrangøren Pikene på Broen forsterker denne grunntonen på ulike vis.

Både festivalutstillingen og performative innslag er spredt utover et stort område av sentrum og i svært ulike rom. Noe er innendørs, noe er utendørs. Her er kunstverk i biblioteket og i tomme butikklokaler, i oppsatte telt og i et kassebygg ved en transformatorkiosk. I den gamle Andersgrotta som ble brukt som bolig under evakueringen av Finnmark er det daglige performancer, og inne på kjøpesenteret Amfi, i den nå forlatte Coop-butikken, er til og med de gamle kjøleskapene tatt i bruk.  I alt 33 kunstnere er representert i utstillingen med til sammen 13 verk, noen av dem i form av store fellesprosjekt – eksempelvis ”Den røde arme´s tilbaketrekking” – vandreutstillingen til Nordnorsk Kunstmuseum. I tillegg er det flere ensembler involvert i teaterforestillinger, konserter og performancer. Det er slett ikke alt som er like interessant, men rammen, enkeltverk og denne grunntonen av spørrende uro, gjør uansett årets utgave av Barents Spektakel til en aktuell, engasjert, tidvis overraskende og noen ganger rystende opplevelse.

Dystopi og uro
I den gamle sjømannsklubben vede ved havna fyller den svenske kunstneren Fredrik Ödeman et helt rom med flere store og svært realistiske fargefoto. Serien bærer tittelen Reconstructing Deconstruction og viser kjente offentlige bygninger, bolighus og torg i Kirkenes sentrum. Men gjennom et nitidig arbeid i Photoshop har Ödeman skapt et kunstverk som viser byen i en mulig framtid. Det er en framtid som er alt annet enn lys. Ingen mennesker, bare glasskår, ugress i gatene, bygninger i forfall og skipsvrak i fjæra. Det, store, nye Thonhotellet er tomt og forlatt, veggplatene har løsnet, og utenfor står en utbrent bil. Biblioteket er tagget ned, vinduene knust, og steinhellene utenfor sprukket opp. Det nesten lukter råte og mugg. Hva som har rammet Kirkenes er ikke godt å si. Har det vært krig? Er det økonomien som har styrtet sammen?  Har klimakrisen eskalert og laget en eviggrå og fuktig høstdag ut av hele stedet? Det er uansett ubehagelig og urovekkende. Og dette urovekkende dukker opp igjen like i nærheten av Sjømannsklubben, nærmere bestemt utenfor det allerede nevnte Thonhotellet.

Her står Verus in Sermo, laget av kunstnerduoen Anders Sunna og Michiel Brouwers Men der Ödeman formidler en resignert dystopi, er det noe adskillig mer aggressivt og pågående over dette verket. Sunna er kjent som en svært politisk og aktivistisk kunstner som jobber med samiske perspektiver. Det siste året har hans store, fargesterke malerier vært med i vandreutstillingen Sami Contemporary som har vært vist i blant annet Karasjok, Rovaniemi og Berlin. Her i Kirkenes har duoen satt opp en lavvo i stål, drapert i en duk med postkortlignende reinsdyrmotiv. Verket er en kombinasjon av en performance og en installasjon. På festivalens første dag tente nemlig Sunna og Brouwers et gigantisk bål inni lavvoen, og etterhvert som varmen utviklet seg, tok duken utenpå fyr og brant opp. Da trådte utstansete motiver av skjeletter, geværer og ruiner fram på ståloverflaten som et signal om glødende kampvilje. Og da brannen var over stod lavvoen igjen som et sotsvertet, steinhardt symbol på noe urokkelig, men samtidig utsatt. Sunna har selv sagt at urfolkets tradisjonelle liv i nordområdene er uforenlig med videre ressursutnyttelse og et framoverlent næringsliv. Innovasjon er sannsynligvis et ord han vil spytte ut av sin munn.

Nysgjerrig, spørrende
Også kunstneren Maria Gradin fra Kabelvåg undrer seg over verden i sitt verk Peeping Barents. I utkanten av en liten park har hun byget en slags tittekasse av treplanker på størrelse med en liten bod. Det går ikke an å gå inn, men gjennom små hull i plankeveggen kan publikum betrakte deler og biter at et stort, sammensatt fotoarbeid som befinner seg på innsiden. Fotografiene er fra ulike steder i Nordvest-Russland og puslet sammen til et konglomerat av farger og perspektiver. Gradin har skapt et rikt kunstverk som på elegant vis understreker at vi forstår verden stykkevis og delt og sterkt preget av det ståstedet vi har fått tildelt – ikke minst geografisk.
Denne påpekningen løfter Pikene på Broen opp til imponerende høyder ved å flytte Barents Spektakel over grensen til Russland for første gang, og inn til Nikels kulturskole. Noen av kunstverkene fra festivalutstillingen, en performance, noen workshoper og en konsert får bli med over på festivalens siste dag.

I teatervitenskapen er det noe som heter ”stedets medskapende kraft”:  Å forflytte seg fysisk: Fra Norge, fra Kirkenes, passere grensekontrollene, høre det russiske språket, se piggtrådgjerdene, nærme seg fabrikkpipene i Nikel – det lager et ekstra refleksjonsrom som tvinger alle som reiser til nettopp å re-tenke stedet. Det er noe folk i grenseområdet gjør hele tiden, men for den som kommer fra et annet sted, et annet geopolitisk landskap er forflytningen en påminnelse, en kroppslig og svært sanselig opplevelse av festivalens tematikk og urolige grunntone:  Alt handler om ståsted. Det er ikke sikkert verden er som du tror. Det er ikke sikkert dette holder.  For her, bare en liten biltur unna Kirkenes er det sotsvertede trestumper utover de snødekte viddene, røyk i lufta, bygninger i forfall, glasskår og fraflytning. Men menneskene som bor her er like ved oss, og nå kommer et hundretall av dem og vi går vi inn i kulturskolen sammen for å oppleve kunsten.
Nikel er ikke langt vekk. Nikel er i midten.