Det mest oppsiktsvekkende med svensk-sudaneren Jonas Hassen Khemiris debutroman, Et øye rødt, er opplaget, og språket. Etter at boken utkom i Sverige i 2003 har den solgt i over 100.000 eksemplarer og er oversatt til en rekke språk. Den er også dramatisert og oppført på teaterscenen. Da boken ble lansert i Norge tidligere i vår, var forfatteren en gjenganger i medienes kulturredaksjoner.

Det høye opplaget er oppsiktsvekkende fordi romanen språklig sett er krevende å komme gjennom, og fordi den beveger seg i et nokså snevert miljø som normalt ikke er særlig statusbelagt eller attraktivt. Kanskje noe av populariteten nettopp skyldes svenskenes (og andre europeeres) nysgjerrighet på dette miljøet, innvandrermiljøet, som de møter representanter for hver eneste dag i storsamfunnet uten å kjenne deres privatsfære og familieliv.

I Et øye rødt tilfredsstilles nysgjerrigheten et stykke på vei. Vi møter andregenerasjonsinnvandreren Halim, en unggutt i begynnelsen av tenårene, hans far, og venner, både innvandrere og svensker. De bor i en av Stockholms forsteder med overvekt av utlendinger der faren driver en liten enmannsbutikk. Romanen består av en rekke nokså prosaiske småhistorier fra Halims hverdagsliv med ungdomsromanens vanlige ingredienser av opprørstrang, nysgjerrighet på det annet kjønn og gryende oppvåkning mot storsamfunnet. Men for innvandrergutten Halim er der en ekstra dimensjon i denne oppvåkningen; forholdet til sin egen kulturelle bakgrunn i møtet med sitt nye fedreland. Halim velger det motsatte av den integrasjonen og tilpassingen faren står for. Til sin fars fortvilelse glorifiserer han sin muslimsk-arabiske bakgrunn og kultur. Han raljerer med sine nye landsmenn, svenskene, og ser på den store «integreringsplanen» som en måte å degradere seg selv og sine likesinnede på. I stedet fantaserer han om den store revolusjonen der han selv kan spille rollen som «tankesultan» i kampen for sin egen kulturs seier i det nye fedrelandet.

Det fremste middelet i denne kampen er språket. I motsetning til faren velger han bevisst å bruke sitt eget innvandrerspråk, en slags knotete «kebab-svensk», selv om han behersker normalsvensk til fulle. For Halim blir dette (for mange latterlige) språket en måte å gjøre opprør på, og en måte å skape sin egen identitet i det nye landet. At forfatteren også har valgt å bruke nettopp dette språket gjennom hele boken, gjør Et øye rødt (normalnorsk: Et rødt øye) til noe mer enn en interessant, og tidvis meget morsom ungdomsskildring fra innvandrermiljø. Gjennom den språklige voldtekten av dannet svensk skriftspråk blir også teksten en integrert del av det opprøret hovedpersonen representerer. Forfatteren gir på denne måten substans og identitet til en gruppe mennesker som lever i et limbo i sine nye hjemland; de er verken eller, verken marokkanere eller svensker, men en slags overgangsfigurer på vei fra en identitet til en annen. Med denne boken viser Jonas Hassen Khemiri at også overgangen har en egenverdi og identitet. Men først og fremst oppfatter jeg Khemiris bok som en kraftig oppfordring til innvandrere og minoritetskulturer om å være tro mot seg selv og sin egen overbevisning. Og en like sterk påminnelse til vertslandene om å anerkjenne innvandrernes rett til å være annerledes – dersom de ønsker det. Med andre ord: en viktig bok.

Anmelelsen er publisert i Fædrelandsvennen 12.07.2005. Den er gjengitt med forfatters tillatelse.