Var du åpningen av Nordnorsken på lørdag? Lukk øynene og fortell hvilke verk som har festet seg i hukommelsen! For meg er det tre ulike arbeider som dukker opp umiddelbart, men før jeg går i detalj – her kommer en liten oversikt:

Nordnorsken, som egentlig heter Den Nordnorske Kunstutstilling, er landsdelens versjon av Høstutstillingen. I år er den 70 årsjubilant, og poenget med hele utstillingen er å vise bredden i billedkunsten her nord. Siden rett etter krigens herjinger har utstillingen åpnet hvert år i Bodø Kunstforening, før den har vandret til de fleste byene i resten av landsdelen. Bare på ett sentralt sted slipper den ikke til: Tromsø. Hvorfor ikke? Jeg overlater spørsmålet til de kampglade redaktørene i nord: Jan-Eirik Hanssen og Anders Opdahl.

Juryen velger arbeider fritt, og uten tematisk overbygning, og i år er det 27 av totalt 255 innsendte verk som er plukket ut. Bak disse står 19 ulike kunstnere, og bortsett fra to personer har alle sammen vært representert på Nordnorsken før. Men både uttrykksform og tematikk er svært forskjellig. Her er tusjtegninger med politisk tilsnitt, her er en sort og rød billedvev, inspirert av terrorens mørke ansikt, her er et lekent maleri som heter ”Fisk”, et meditativt videoarbeid fra en aspeskog og ”Ku og Sau” – et fascinerende teppe laget av melkekartonger og plantefarget garn – for å nevne noe.

Det er mange arbeider her som det er verdt å stoppe ved, både fordi de overrasker og dessuten snakker om så forskjellige ting. Men jeg velger meg altså en digital collage full av lengsel og mulig reise, en nesten overjordisk blåtone, og blyant-tegneserien som i år vant juryens pris.

Det er Katarina Zahl Fagervik fra Sandnessjøen står bak den digitale collagen. Den består av biter fra kart og reisebøker, magasiner og private foto, og bærer den dekkende tittelen ”Andre mennesker, andre steder II”. Fagervik kontrasterer det lille individet og de store lengslene på en måte som både favner drøm og avmakt, reell mulighet og belastning. Jeg ble stående og se på det lenge.

Noe av den samme kontrasten mellom varm glede og mørkt tap, går det an å finne i Yngve Henriksens store oljemaleri ”Ettertanke”. Henriksen sier selv at han tematiserer barndommens landskap, og midt i en intenst lett og nesten selvlysende, blåtone stikker et kvadrat av mørke fram.

Men aller mest mangetydig og forunderlig er Ina Marie Winther Åshaugs prisbelønte serie med små blyanttegninger: ”Yttersida”. Tegningene er som en skisseblokk fra et øysamfunn. Her er radioen, vedovnen, den veltede båten, plankegulvet og lek i fjæra. Men her er også hender uten feste, rom fulle av vann og kropper uten hode. De helt konkrete erindringene favner dermed livet, både på et geografisk sted, et mentalt sted og et abstrakt sted. Dette er som en fragmentarisk oppvekstroman uten ord.

Nordnorsken er altså en absolutt severdig utstilling som byr på både lek, lengsler, uro og alvor. Det eneste jeg ikke fant spor av var hard konfrontasjon.