De som trodde at det var tidlig 2000-tall å bruke seg selv aktivt i litteraturen, kan ta et litterært magadrag og forberede seg på et av de mest ambisiøse, hudløse prosjektene i norsk litteratur.

41-årige Karl OveKnausgård ble gjennom sine to første romaner «Ute av verden» (1998) og «En tid for alt» (2004) henholdsvis utropt til en ny Mykle og sin generasjons mest originale, løfterike norske forfatter. Etter å ha lest de 430 sidene som utgjørførste roman i et verk i seks deler, er det mest nærliggende å sammenligne med østerrikske Thomas Bernhards fem selvbiografiske verk fra oppveksten, på norsk samlet undertittelen «Nitten år».Ikke fordi Knausgård skriver som Bernhard, men fordi han med utgangspunkt i det selvbiografiske utfordrer og utforsker det romanmessige og på sitt beste skaper en slags uren, svimlende litteratur, i kombinasjonen av hvordan det er skrevet og hva det handler om.

Første roman starter og slutter med døden, den skitne døden til forfatterens far. Så mye mer bør ikke røpes, for fortellerens for- søk på å nærme seg forholdet til sin far, kunsten å leve og kunsten å skrive, er det som tidvis gjør dette til stor litteratur. I sin nesten sømløse blanding av essayistiske passasjer om livet og kunsten, tilbakeblikk og scener fra en oppvekst og forberedelser til en begravelse, kan «Min kamp» leses som en roman om en forfatter som holder dommedag over seg selv og sitt forhold til sine nærmeste.

Det store spørsmålet er om Knausgård har stoff og form nok til et prosjekt som fortoner seg som litterær stormannsgalskap på et nivå hvor forfattere flest ikke engang legger lista. Sånn lest er første bok en «ujevn» roman. Fra mektige deler hvor forfatteren så egenartet blander sitt liv og sin kunst at det kan gi visse assosiasjoner til Dag Solstads to siste romaner, til mer forslitte scener fra ungdomstid med jenter, musikk og øl, som kan minne om Tore Renberg på en brukbar dag.

Det som gjør at romanen likevel hever seg over sine mer ordinære partier og står fram som en slags litteratur på liv og død, ikke bare i tema, men i form, er hvordan den etter hvert samler grepet i en nøktern skildring av Knausgård og brorens arbei med å forsøke å vaske bort skit ten og avfallet fra deres avdøde fars hus.

Knausgård presenterer et slags litterært program gjennom «Min kamp». Stil og tema må underlegge seg formen hvis litteraturen skal bære, hevder han. Med unntak av starten og finalen, som viser at han kan skrive opp mot nesten hvem som helst, er beretningen holdt i enkel, ganske stram, tilforlatelig stil hvor assosiasjoner og sidespor gjør at både tiden og teksten flyter godt.

Motivene er så nære og utilslørte at beskyldningene mot Agnar Mykle om bruk av levende modeller får et gammeldags, uskyldig preg. Samtidig er det ikke spørsmålet om hvor sant dette er, men i hvilken grad det framstår som litteratur, som avgjør hvor vellykket prosjektet framstår, som kunst.

Selv om det hviler et stort, eksistensielt alvor over romanen, har den sine fornøyelige sider også, som skildring av litt eller enda mer mislykkede for- søk på intervju med Olav H. Hauge og Kjartan Fløgstad. At den av årets norske romaner som i forhold til virkeligheten er vel så interessant å diskutere som Fløgstads nye, skildrer et beklemmende møte mellom den unge Knausgård og den strenge Fløgstad, gjør den til et fornøyelig bilde på hvor mye en av dem har vokst siden den gang.

Det er for tidlig å si om «Min kamp» også kvalitetsmessig blir det storverket den presenteres som. Det som kan og bør sies er at den første boka om livet, døden og kunsten med sine sidespor og ujevnheter framstår som et løft for den norske romanen som uttrykksform. Så langt, så vondt, så godt.

Anmeldelsen er publisert i Adresseavisen 19. september 2009. Den er gjengitt med forfatters tillatelse.