1 Sammenligning Lambda – Nasjonalmuseet

Nedenfor følger en kritisk gjennomgang av kvalitetene ved det forprosjektet for Lambda som ble fremlagt av Byrådet i Oslo i 2014. Forprosjektet for det planlagte nybygget for Nasjonalmuseet er brukt som en kritisk målestokk. Det er ikke kommet frem noe som tyder på store endringer i senere prosjektering. Byrådet sier om sitt mål med museet:

 

Innenfor kunstfeltet er Munch‐samlingen den viktigste delen av verdensarven vi som nasjon er satt til å forvalte. Dette samfunnsoppdraget skal være førende for alle prioriteringer, slik at museet danner det beste utgangspunkt for opplevelser av billedkunst for byens innbyggere og tilreisende. (side 11)

 

Det er lagt vekt på gode arbeidsforhold for museets medarbeidere, attraktive og gode betingelser for publikum, ikke minst barna, samt optimale forhold for presentasjon av kunst som grunnlag for å etablere det nye Munchmuseet som et av verdens mest attraktive og respekterte museer. (side 12)

 

Med slike høye mål er det rimelig å kreve at Lambda da må være minst like godt egnet for både kunsten og publikum som den bygning som Statsbygg  er å ferd med å reise for Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design på Vestbanetomten. En måte å måle Lambdas kvalitet som museumsbygg på er derfor å sammenligne med det statlige Nasjonalmuseet, som også har en betydelig Munch-samling.

I tillegg til billedkunst har Nasjonalmuseet også samlinger av kunstindustri, design og kunsthåndverk, og arkitektur. Det aller meste av den utstilte billedkunsten blir samlet på en etasje i nybygget, mens den i Lambda fordeles på 7 etasjer, fra 3. etasje og oppover.

Kilder for fremstillingen er i det vesentlige forprosjektet for Lambda på Oslo kommunes nettsider, og for Nasjonalmuseet forprosjektmappe utlånt på Statsbygg kontor for Nasjonalmuseet og tegninger og annet materiale utlagt på Nasjonalmuseets bibliotek.

 

2 Økonomiske forhold

2.1 Har Lambda et økonomisk gunstig forhold mellom bruttoareal og funksjonsareal? Jo høyere tall, jo lavere er utnyttingsgraden, og jo høyere er kostnaden for museets funksjoner.

Forholdet mellom bruttoareal (BTA) og funksjonsareal (FUA) for Lambda er 1,91. Tilsvarende tall for Nasjonalmuseet er 1,47. Med samme høye utnyttingsgrad som Nasjonalmuseet kunne Lambdas bruttoareal vært redusert med 4 525 kvm, fra 25 662 til 21 137, tilsvarende om lag tre etasjer i Lambda.

Lambdas bruttoareal sies (på side 116) å være særlig høyt på grunn av den luftige og arealkrevende ytterveggkonstruksjonen. Om ytterveggkonstruksjonen holdes utenfor, og utnyttingsgraden i stedet beregnes ut fra bruksareal (BRA), blir utnyttingsgraden 1,98 for Lambda og 1,40 for Nasjonalmuseet. Med samme utnyttingsgrad som Nasjonalmuseet kunne Lambdas bruksareal vært redusert med 7 732 kvm, fra 26 587 til 18 825, tilsvarende om lag fem etasjer i Lambda.

Sammenlignet med Nasjonalmuseet er Lambda særdeles lite arealeffektivt. Det gir unødvendig høye kostnader både i investering og drift.

 

2.2 Har Lambda en økonomiske gunstig løsning for bygningsmessig drift: vedlikehold, renhold, energi, klimakontroll, drift av rulletrapper, drift av klimasluser, drift av heiser etc.  Driftskostnadene bør beregnes i forhold til kvadratmeter funksjonsareal.

Disse overflødige arealene i Lambda betyr også unødig høye bygningsmessige driftskostnader sammenlignet med Nasjonalmuseet. Med de opplysninger som foreligger i dag om de bygningsmessige utgiftene i 2020 (Kilder: Munch-museets budsjett for 2015 om Munch-museet, side 15; e-post fra eiendomsdirektør Frode Meinich 6. nov. 2015 og 11. januar 2016 om Nasjonalmuseet), blir den årlige husleien (inklusive forvaltning, drift og vedlikehold) om lag 11 900 kroner per kvadratmeter netto funksjonsareal for Munch-museet mot bare om lag 6 800 kroner for Nasjonalmuseet, begge tall i 2015-kroner. Munch-museet får altså over 5000 kroner per kvadratmeter funksjonsareal dyrere husleie og bygningsmessige driftskostnader (FDV) som Nasjonalmuseet i forhold til deres netto nytteareal, eller 75 % større kostnader per kvadratmeter.

Når arealutnyttelsen er dårlig, vil alle kostnader for bygningsmessig drift være uforholdsmessig høye. Det gjelder blant annet vedlikehold, renhold, energi, klimakontroll, drift av 16 rulletrapper og lange heiser, og drift av 10 klimasluser.

De lange vertikale transporter, som er avhengig av tekniske løsninger som rulletrapp og heiser, gjør forflytning av kunst, varer, ansatte og publikum både langsommere og dyrere enn en i en lav bygning med få etasjer (som Nasjonalmuseet), og gir lenger og mindre sammenhengende forflytningsveier – særlig for publikum.

Lambdas 16 rulletrapper har en kapasitet til å frakte 50 000 personer i timen. Det regnes med et gjennomsnittlig besøk på 2000 personer per dag! Dette gir en helt ekstraordinær merkostnad, både i investering og drift.

 

2.3 Gir Lambda en økonomisk og arbeidsmessig gunstig løsning for tilrettelegging av utstillingsrommene for nye utstillinger?

I Lambda er utstillingsarealet på 4 727 kvm. fordelt på 7 etasjer, fra tredje etasje og oppover, med i alt 10 ulike utstillingsrom. I Nasjonalmuseet er utstillingsarealet på 13 327 kvm. fordelt på 3 etasjer, fra første etasje og oppover, og om lag 90 utstillingsrom, derav 3 store, delvis sammenhengende arealer for samtidskunst.

Få av Lambdas utstillingsrom kan brukes som de er. De må møbleres med lettvegger etc. for å få utnyttet de store åpne flatene. Om det kreves mørkelegging av deler av utstillinger, eller det ønskes spesielle farger og/eller materialer må det spesialbygges, til dels som rom inne i rom. Det ekstra utstillingsutstyret tar ekstra lager- og verkstedplass, og krever ekstra forflytninger vertikalt, noe som kommer i konflikt med klimakrav for kunsten i museet.

Nesten alle Nasjonalmuseets utstillingsrom kan brukes som de er, uten noen ekstra montering.

Lambda her en unødvendig kostbar og arbeids- og arealkrevende løsning for sine utstillingsrom. Den ekstra ressursbruken vil legge en demper på bruken av den fleksibiliteten som tilsynelatende er til stede med slike åpne løsninger.

 

2.4 Gir Lambda en økonomisk og arbeidsmessig gunstig løsning for vakthold og/eller verter i og utenfor utstillingsrommene?

De lange transportårene for publikum innenfor sikkerhetssonen (dynamisk sone), men utenfor utstillingssonen (statisk sone) skaper et ekstra vaktholds- og informasjonsbehov, som ikke er til stede ved Nasjonalmuseet.

 

2.5 Gir Lambda en arbeidsmessig og sikkerhetsmessig gunstig løsning for intern transport av kunstverk.

I Lambda må en stor del av transporten av kunstverk skje med vertikal transport, med heis over til sammen minst 11 etasjer. Heisene skaper et ekstra sett med passasjepunkter, retningsendringer og transportetapper som ikke er til stede i Nasjonalmuseet. Lambda har en mindre gunstig løsning for skille mellom «ren» og «uren» kunst, og håndteringsarealet rundt kunstmottak i første etasje er svært knapt – særlig med tanke på at her skal det tas inn og ut vekslende utstillinger av samtidskunst.

 

3 Formidlingsfaglige forhold

3.1 Er det lett for publikum å orientere seg mellom de forskjellige «stasjonene» i et besøk: inngang, billettskranke, garderobe, informasjonspunkter, museumsbutikk, kafeer, sikkerhetskontroll, utstillinger, hvile- eller pauserom, toaletter, rulletrapper, heiser, trapper, kafeer, utgang, buss-stopp?

I Lambda må publikum orientere seg om tilbud i inntil 10 forskjellige etasjer, om 16 rulletrapper, om 3 heiser med minst 9 stoppesteder, om 2 trapper til/fra minst 9 etasjer, om inntil 10 sluser mellom gangsone og utstillingsrom, om 2 serveringstilbud, og en stort antall informasjonspunkter utenfor utstillingsrommene i minst 10 etasjer som viser vei til ulike tilbud og transportmuligheter.

I Nasjonalmuseet må publikum orientere seg om tilbud i 3 etasjer, ingen rulletrapper, 3 heiser med 4 stoppesteder, 2 trapper til 4 etasjer (inklusive underetasje med garderobe og toaletter), 1 serveringstilbud og et lite antall informasjonspunkter utenfor utstillingsrommene.

Det er svært komplisert for publikum å orientere seg i Lambda, meget enkelt å orientere seg i Nasjonalmuseet. Lambda er uoversiktlig, Nasjonalmuseet er oversiktlig.

 

3.2 Publikums vei gjennom utstillingene.

Forprosjektet til Lambda viser ikke den veien gjennom bygningen som typisk utstillingsbesøk vil ha, både for enkeltbesøk og for grupper. Utenfor utstillingsrommene er veien lang, med mange og lange transportetapper og retningsendringer.

Forprosjektet til Nasjonalmuseet viser publikums vei gjennom bygningen. Utenfor utstillingsrommene er den er kort og oversiktlig, med få retningsendringer

 

3.3 Får publikum, når de kommer inn i Lambdas vestibyle, en intuitiv forståelse av hvordan de skal bruke bygningen?

Det påstås i forprosjektet at publikum får en intuitiv forståelse av hvordan de skal bruke bygningen. Det er lite rimelig at publikum intuitivt skal forstå hvordan de skal forholde seg til tilbud i minst 10 forskjellige etasjer med så mange transportetapper og retningsendringer utenfor utstillingsrommene. Det er umulig at de intuitivt skal forstå hvordan utstillingene er ordnet. Lambda gir et uvant bevegelsesmønster.

I Nasjonalmuseet, med sine to store utstillingsetasjer for egne samlinger, går man rett inn i utstillingene fra vestibylen i første etasje, og går fra rom til rom. Det samme mønster gjentar seg i annen etasje. Dette er et mønster publikum er vant til, og som de ikke behøver å reflektere over.

Lambda er uoversiktlig og uforutsigbart for publikum, Nasjonalmuseet er oversiktlig og forutsigbart.

 

3.4 Antall informasjonspunkter som må publikum forholde seg til for å gjennomføre et besøk som omfatter alle tilgjengelig utstillingsrom, i alle etasjer som er tilgjengelig for publikum.

I Lambda må det gis besøksveiledning minst fem steder i alle 10 etasjer de har tilgjengelighet: til rulletrapp, til heis, til trapp (eventuelt også til rømmingsvei), til sluse inn til og ut fra utstillingsrom, og toaletter Det betyr minst 60 informasjonspunkter som forteller publikum hvor de kan, bør eller må gå. I tillegg kommer besøksveieledning til skranke, informasjon, garderobe, toaletter og to kafeer, bibliotek og flere andre.

I Nasjonalmuseet må det gis besøksveiledning minst tre steder i hver av de tre etasjene med utstillinger. Det betyr minst 9 informasjonspunkter, for et langt større utstillingsareal, som forteller publikum hvor de kan, bør eller må gå. I tillegg kommer besøksveieledning til skranke, informasjon, garderobe, toaletter, en kafe, bibliotek og flere andre.

Lambda har behov for et stort antall informasjonspunkter for å lede publikum til og fra de tilbud som gis publikum.

Nasjonalmuseet har behov for et lite antall informasjonspunkter for å lede publikum til og fra de tilbud som gis publikum.

 

3.5 Antall rulletrapper som publikum må bruke for å besøke alle tilgjengelig utstillingsrom og andre rom de fleste vil besøke.

Lambda har 16 rulletrapper for publikum, som er planlagt som den viktigste transportformen for vertikal bevegelse mellom 12 etasjer, ved siden av heis og trapper.

Nasjonalmuseet har ingen rulletrapper. Vertikal forflytning mellom fire etasjer (medregnet underetasje for toaletter og garderober) skjer med heis og trapper.

Vertikal forflytning for publikum er mye dårligere løst i Lambda enn i Nasjonalmuseet.

 

3.6 Antall passeringen av klimasluser med dører som publikum må gjennom for å besøke alle tilgjengelige utstillingsrom. Jo flere passeringer, jo dårligere er forprosjektet.

Lambda har 10 utstillingsrom fordelt på 7 etasjer. Hvert utstillingsrom er bare tilgjengelig gjennom en klimasluse, og hvert utstillingsrom kan bare forlates gjennom en sluse.

I Nasjonalmuseet er det bare tre av ca 70 utstillingsrom som bare er tilgjengelig gjennom en sluse.

 

3.7 Forflytning fra sikkerhetskontroll til første utstillingsrom.

I Lambda må publikum gå fra sikkerhetskontrollen til en rulletrapp, ta rulletrappen opp minimum to etasjer, gå fra toppen av rulletrappen bort til en klimasluse, og gå gjennom slusen før de er i første utstillingsrom. Det er fire bevegelser, og antakelig fire retningsendringer – derav en 180 grader.

I Nasjonalmuseet går publikum direkte fra sikkerhetskontrollen, gjennom en klimasluse på samme plan like ved, og inn i første utstillingsrom. Det er to bevegelser, og en retningsendring.

Nasjonalmuseet har et mye enklere opplegg enn Lambda for å føre publikum inn i første del av utstillingen. Lambdas opplegg er komplisert, Nasjonalmuseets enkelt.

 

3.8 Forflytning fra sikkerhetskontroll mellom utstillingsrommene

For sammenligningens skyld er det her antatt at publikum på Lambda ikke besøker utstillingsrommet for samtidskunst i 3. etasje, og at publikum på Nasjonalmuseet bare besøker utstillingen for billedkunst i 2. etasje.

For å besøke seks utstillingsetasjer i Lambda må publikum gjennom følgende transportetapper etter på ha passert sikkerhetskontrollen:

 

1 Går til den rulletrapp, heis eller trapp som fører til det sted man vil begynne.

 

2 Et eller annet sted og senest her må den besøkende ha orientert seg om hvor han eller hun skal begynne (for eksempel hvilken etasje), og hvordan man kommer dit, og ha lært hvilke signaler man skal følge for å finne veien.

 

3 Tar rulletrappen(e) opp til den første etasje man skal.

 

4 Går fra toppen av rulletrappen til den sluse man skal gå gjennom. Siden det i flere etasjer er to sluser må man bestemme seg for hvilken sluse man skal gå til. Trolig må det være et informasjonspunkt med informasjon rett etter at man er gått av rulletrappen.

 

5 Går inn gjennom slusens ytre åpning og gjennom den indre.

 

6 Går gjennom slusens indre åpning og gjennom den ytre (når man går ut av utstillingsrommet).

 

7 Går til neste rulletrapp, etter å ha valgt hvilken etasje man skal til, og hvilken del av utstillingen.

 

8-12 Gjentar forflytningshandlinger 3-7 for andre utstillingsetasje

 

13-17 Dersom man skal besøke en tredje utstillingsetasje, gjentas handlingene fra 3-7 en gang til.

 

18-22 Dersom man skal besøke en fjerde utstillingsetasje, gjentas handlingene fra 3-7 en gang til.

 

23-27 Dersom man skal besøke en femte utstillingsetasje, gjentas handlingene fra 3-7 en gang til.

 

28-32 Dersom man skal besøke en sjette utstillingsetasje, gjentas handlingene fra 3-7 en gang til.

 

33 Heis eller trapp ned til vestibylen eller opp til toppetasjen, og ut av sikkerhetssonen. Dersom rulletrapp øker antallet forflytningshandlinger ytterligere med to for hver etasje man skal ned.

 

Hvis publikum vil tilbake for å se noe flere ganger, kommer det hver gang 5 bevegelseshandlinger utenfor utstillingsrommene i tillegg. Lambda har et ekstremt høyt antall tvungne bevegelseshandlinger for publikum. Det gjør det særlig tungvint for tre kategorier publikum: grupper av voksne, grupper av barn, barnefamilier og bevegelseshemmede og deres følge.

Om man sammenligner med et besøk til avdelingen for billedkunst i 2. etasje i Nasjonalmuseet (som har en utstillingsflate som er større enn Lambdas), får vi der følgende bevegelseshandlinger utenfor utstillingsrommene, men innenfor sikkerhetskontrollen.

1 Går til klimaslusen

2 Går inn gjennom klimaslusen

3 Går ut gjennom klimaslusen

4 Går til sikkerhetssonens utgang

Jo flere forflytningshandlinger som ikke er kunstrelaterte jo mer tidkrevende, oppstykket og tidkrevende blir et utstillingsbesøk. Lambdas mønster for bevegelseshandlinger utenfor utstillingsrommene er særdeles tungvint, med et høyt antall bevegelseshandlinger og retningsendringer som publikum ikke kan unngå. Mønsteret skaper forvirring.

Lambda har et særdeles komplisert mønster for tvungne bevegelseshandlinger, Nasjonalmuseet et enkelt mønster.

 

3.8 Hvor stor horisontal forflytning utenom utstillingsrommene, målt i meter fra sikkhetskontrollen til man er ute av utstillingssonen, vil et typisk besøk til tilgjengelige utstillingsetasjers utstillinger foregå utenfor utstillingsrommene?

For hver av de 7 utstillingsetasje vil publikum i Lambda måtte tilbakelegge minimum om lag 25 meter horisontalt hver vei utenom utstillingene (mål fra sirkulasjonsdiagram på side 81 i Forprosjektet), i alt 350 meter for et typisk utstillingsbesøk (da er ikke den horisontale forflytningen i rulletrappene tatt med, ca. 15 meter for hver trapp).

I Nasjonalmuseet vil det for utstillingene i første etasje kreve 10 meter horisontal bevegelse utenom utstillingsarealene, for annen og tredje etasje 20 meter, i alt 100 meter før man er tilbake i resepsjonsområdet.

Nasjonalmuseet har korte horisontale avstander for publikum utenfor utstillingsrommene, Lambda har svært lange avstander.

 

3.9 Hvor stor vertikal forflytning, målt i meter, vil et typisk besøk innebære, inkludert et besøk i 12. etasje i Lambda?

I Lambda vil vertikal forflytning for et typisk besøk være 57,5 meter opp og tilsvarende ned, i alt 115 meter.

I Nasjonalmuseet vil vertikal forflytning være 12 meter (to etasjer a 6 meter), og tilsvarende ned, i alt 24 meter.

Lambda krever meget lang vertikal forflytning for publikum, Nasjonalmuseet meget kort.

 

3.10 Hvor mye tid vil medgå samlet til horisontal og vertikal forflytning utenom utstillingsrommene, under et typisk besøk til alle tilgjengelige utstillingsrom, målt fra sikkerhetskontrollen er passert? Beregning bør være gjort både for enkeltbesøkende og grupper på eksempelvis 30 personer.

For horisontal forflytning regnes 1 meter i sekundet, for vertikal forflytning ½ meter i sekundet.

I lambda vil forflytning utenfor utstillingsrommene kreve minst 7 minutter og 45 sekunder. I tillegg kommer en god del tid til å orientere seg fra den ene forflytningen til den andre.

I Nasjonalmuseet vil forflytning utenom utstillingsrommene kreve 2 minutter og 5 sekunder. Det krever liten tid til å orientere seg om de få forflytningene.

For grupper og bevegelseshemmede vil samlet forflytningstid være betydelig større enn for enkeltpersoner, og relativt mye lenger tid i Lambda enn i Nasjonalmuseet der antall forflytninger er lite og mer oversiktlige. Hvor lang tid tar det før en gruppe er samlet igjen etter at for eksempel 30 personer har tatt en rulletrapp, der de står en og en oppover, og etter at de har passert inn og ut en sluse?

I Lambda medgår det nesten fire ganger så lang tid for publikum til å forflytte seg mellom utstillingsrommene enn i Nasjonalmuseet. For grupper krever Lambda relativt enda lenger tid i forhold til Nasjonalmuseet.

 

3.11 Rulletrapper

I Lambda vil det for publikum være 16 rulletrapper. I Nasjonalmuseet er det ingen rulletrapper.

En rulletrapp på 60 cm. har en faktisk kapasitet på minst 3500 personer i timen (når farten er 0,5 meter i sekundet). Økes bredden til 80 cm. har den en faktisk kapasitet på 4800 i timen.[1] Deres kapasitet overstiger mange ganger det som i nesten alle situasjoner vil være det faktiske behovet. Med sine 16 rulletrapper kan det i Lambda fraktes over 50 000 personer i timen. Når det i tillegg også skal være heiser for publikum (nødvendig for forflytningshemmede), er det åpenbart at det installeres en voldsom overkapasitet for et vertikalt transportbehov som i seg selv er kunstig høyt på grunn av tårnløsningen. Denne overkapasiteten er dyr både i investering, drift og vedlikehold. Rulletrappene og heisene vil også unødig belaste Munchmuseets regnskap og Lambda miljøregnskap.

 

Med en etasjehøyde på gjennomsnittlig 5 meter, blir lengden på en rulletrapp 15 meter per. etasje. Med en hastighet på 0,5 meter per sekund, tar det 30 sekunder for hver etasje. Med 7 utstillingsetasjer fordelt mellom 3 og 11 etasje (der også den nederste må nås med rulletrapp) som skal passeres i alt 14 ganger om man skal besøke alle utstillingsetasjene og bruke rulletrapper hele veien, vil en besøkende i alt tilbringe minst 7 minutter i rulletrapper.

 

Det er planlagt med 5 oppstillingsplasser for busser, de vil ofte komme dit samtidig eller kolonne. Når minimum 5 grupper på 30 mennesker hver skal guides gjennom utstillingene vil det lett oppstå køer både ved rulletrappene og foran slusene.

 

I Museumsfaglig Rapport utarbeidet samtidig med Skisseprosjektet er det med følgende ord pekt på problemet med en vertikale transporten:

Når utstillingsvirksomhet … finner sted i lokaler som strekker seg oppover mange etasjer, stilles det store krav til de vertikale transportveiers kapasitet, både når det gjelder frakt av kunstverker, utstillingsutstyr – og publikum. Det siste gjelder ikke minst når man under omvisninger må ta gruppene fra etasje til etasje, og særlig når gruppene består av barn og ungdom. Under forprosjektet må dette vies oppmerksomhet. (side 5)

 

I Forprosjektet synes dette ikke å være viet større oppmerksomhet. Det eneste tiltak som har vært gjort, er forenklet utforming av sluser inn til hvert utstillingsrom.

 

3.12 Hvor er undervisningsrom for barn/klasser/grupper i Lambda i forhold til utstillingsrommene?

I Lambda ligger undervisningsrommene (i Forprosjektet kalt læringssenter, som om man ikke lærer noe i utstillingsrommene) samlet i 3. etasje, samme etasje som det store utstillingsarealet på ca 1200 kvm. som vesentlig vil ha vekslende utstillinger og ikke av Munch. For å komme fra undervisningsrommene til 6 av de 7 utstillingsetasjene må deltakerne (i det vesentlige skoleklasser) ut i den dynamiske sonen, ta heis eller rulletrapp til den eller de utstillingsetasjene de skal i, bort til den eller de aktuelle sluser, gjennom slusen, og så samme veien tilbake, eller eventuelt skifte etasje, med i alt frem bevegelseshandlinger per etasje.

Det er uheldig at undervisningsrommene ligger på forskjellige etasjer fra de fleste av de utstillingsrommene som skal besøkes.

Det er uheldig at undervisningsrommene ligger utenfor den klimasonen utstillingene befinner seg i.

I Nasjonalmuseet ligger undervisningsrommene i underetasjene mellom en og tre etasjer unna utstillingsrommene, og de ligger utenfor utstillingsrommenes klimasoner.

I Nasjonalmuseet ligger undervisningsrommene nærmere utstillingsrommene enn i Lambda, og med enklere tilgang til utstillingene.

 

3.13 Hvor ofte endres lysregime for publikum til Lambda under et utstillingsbesøk, og hvor store og raske kan endringene være?

I Lambda skifter lysregimet mellom dagslys og kunstig lys i hver sluse, og to ganger for hver (inn og ut), i alt 20 ganger. I Lambda går man på dagtid fra rom med relativt sterkt naturlig lys, til rom med relativt svakt kunstig lys, og tilbake til rom med relativt sterkt naturlig lys. Slike raske skift virker trettende på øynene.

I Nasjonalmuseet er det ingen større endring i belysningsregime, fordi alle utstillingsrom og alle rom utenfor utstillingsrommene har kunstig lys, eller bare et svakt dagslys.

Lambda har et lysregime som er meget krevende og trettende for publikum, Nasjonalmuseet har et lite krevende og stabilt lysregime for publikum.

 

3.14 Adkomst til bibliotek

Lambda gir adkomst til bibliotek i 2. etasje, gjennom museets hovedinngang og dets vestibyle. Nasjonalmuseet gir adkomst til biblioteket både gjennom vestibyle og direkte fra alternativ inngang fra gaten, begge deler krever bruk av trapp eller heis.

 

3.15 Publikums orientering

For alle besøkende til utstillingsrommene i Lambda, og særlig for førstegangsbesøkende som alltid vil utgjøre en majoritet av publikum, vil arkitekturen ikke være verken lesbar, intuitiv, forutsigbar eller inkluderende, og den vil legge hindringer i veien for brukernes orienterings- og bevegelsesmulighet. Tårnløsningen bryter så radikalt med alt det publikum ellers er vant til på kunstmuseer: Der er det lett å se hvor utstillingene begynner og slutter, hvilken vei man skal gå, hvordan man kommer til start- og sluttpunkt, hvor man er i utstillingens forløp.[2] Tårnløsninger øker meget kraftig behovet for skilting og annen tekstlig informasjon. Arkitekturen gir i seg selv ingen veiledning i hvordan man bruker utstillingstilbudet. Tårnløsningen legger direkte hindringer i veien for publikums bevegelsesmuligheter, det må tvangsmessig inn og ut, og opp og ned. For forflytningshemmede er det enda verre, med stadig forflytning til og fra, og inn og ut av heiser. I hele planmaterialet reises få bekymringer over dette.

 

Nasjonalmuseet tilbyr publikum en lett lesbar vei mellom alle funksjoner.

 

4 Utstillingsrommene

4.1 Gir utstillingsrommene i Lambda gode løsninger for å vise større sammenhengende utstillinger?

Lambda har 10 store utstillingsrom fordelt på 7 etasjer, med start på tredje etasje og høyere. Det er ingen sammenheng mellom utstillingsrommene. Bare i to etasjer kan man gå direkte fra det ene rommet til det andre. Dette er ikke godt for publikum.

Lambda kan ikke vise store sammenhengende utstillinger på ett og samme plan, som for eksempel tilsvarende Munch 150 i 2013.

Nasjonalmuseets etasje med utstillingsrom for billedkunst har (ifølge forprosjektet) 53 utstillingsrom av ulike størrelse. De er organisert slik at man kan gå fra rom til rom i lenger eller kortere sløyfer, og det over utstillingsflater som er større enn det samlede utstillingsareal i hele Lambda.

Lambda er dårlig egnet til å vise større sammenhengende utstillinger, Nasjonalmuseet er svært godt egnet.

 

4.2 Gir Lambda en god flyt for publikums gang gjennom utstillingene?

Om den interne logistikk for publikum skrives det i Forprosjektet for Lambda

Det antas at mange besøkende i utgangspunktet vil ønske å se alle utstillingene i alle etasjene, og at dette i hovedsak vil skje fra bunnen og oppover i bygget. Det vil da være naturlig at gående personer i hovedsak vil velge rulletrapp som vertikalt fremkomstmiddel. Ved spesielle arrangementer som krever forflytning av større forsamlinger til et bestemt plan, kan heis være et mer naturlig fremkomstmiddel. Heiskapasiteten er beregnet ut i fra anslått besøkstall.

 

Dette er alt som står i forprosjektet om publikums bevegelse i en bygning som skaper meget store utfordringer for publikums vei gjennom utstillingene.

Lambdas tårnløsning med utstillinger på mange etasjer reduserer de muligheter større gulvflater gir for å kunne gå tilbake til verk, sammenligne verk som er plassert på forskjellig sted, lage egne løp gjennom utstillingen, og vende om på rekkefølgen man vil se verk i. 

 

Lambda gir få muligheter for å lage ulike sløyfer av ulike lengder for utstillingsbesøk. Nasjonalmuseet gir mange muligheter for å lage sløyfer av ulike lengder for utstillingsbesøk.

Med sine 10 utstillingsrom fordelt på 7 etasjer gir Lambda usedvanlig dårlige muligheter for å skape flyt for publikums gang gjennom utstillingene med utgangspunkt i sikkerhetskontrollen.

Med sine over 50 utstillingsrom for billedkunst, som i hovedsak ligger vegg i vegg med åpninger mellom i samme etasje, gir Nasjonalmuseet gode muligheter for å skape flyt for publikum gjennom utstillingene med utgangspunkt i sikkerhetskontrollen. Det samme gjelder også for etasjen for kunstindustri. Flyten er demonstrert i diagrammer.

 

4.3 Har Lambda et variert utvalg av utstillingsrom med hensyn til størrelse?

Et kunstmuseum bør kunne disponere utstillingsrom med stor variasjon i størrelse, fra små rom til store.

Lambda har bare store utstillingsrom (det minste er på 300 kvm, noe større enn overlyssalene i Kunstnernes Hus).

Nasjonalmuseet har stor variasjon i størrelsen på utstillingsrom i i etasjen for billedkunst, fra små kabinetter på 30-40 kvm til utstillingssaler på om lag 200 kvm. I tillegg kommer muligheten for meget store utstillingsrom i tredje utstillingsetasje for vekslende utstillinger.

Nasjonalmuseet har stor variasjon i utstillingsrom for billedkunst, Lambda har liten variasjon og mangler mindre og intime utstillingsrom.

 

4.4 Gir Lambdas utstillingsrom muligheter for å kombinere oversikt med fordypning?

Kunstmuseer bør kunne presentere sin kunst på minst to nivåer: Et nivå som gir publikum muligheter for å skaffe seg en oversikt over utstillingen ved å gå gjennom relativt få sammenbundne rom; og et nivå som gir publikum anledning til å fordype seg i begrensede tema, men uten å forlate utstillingens hovedorganisering.

Lambda gir med sin struktur av store utstillingsrom fordelt på 7 etasjer dårlige muligheter for å kombinere oversikt med fordypning.

Nasjonalmuseet gir med sine varierte struktur av sammenbundne utstillingsrom på samme etasje gode muligheter for å kombinere oversikt med fordypning.

Sett som kunstpedagogisk bygg er Lambda en dårlig løsning, Nasjonalmuseet en god.

 

4.5 Gir utstillingsrommene i Lambda et godt arkitektonisk miljø for Munchs kunst?

Utstillingsrom i et kunstmuseum med varierte samlinger bør være godt tilrettelagt for en allsidig scenografering av utstillinger, med variert bruk av farger og/eller stoffer/materialer på alle flater, belysningstype- og styrke, monteringselementer, dekorativt utstyr, markering av utstillingers start og slutt, variasjon i tilretteleggelse av publikums vei gjennom utstillingsrommet, variasjon i romstørrelse etc.

Alle illustrasjoner av utstillingsrommene i Lambda, inklusive videoanimasjoner, viser utstillingsrommene som store hvite bokser, med store hvite monteringselementer i rommet. Utstillingsrommene er lite tilpasningsdyktige for endringer i utstillingskonsept som krever endringer i det arkitektoniske miljø. Slike endringer vil i tillegg være kostbare og plass- og tidkrevende å gjennomføre.

Nasjonalmuseet vil med sin varierte romstruktur være meget tilpasningsdyktige for endringer i utstillingskonsept som krever endringer i det arkitektoniske miljø. Endringene vil være relativt lite kostbare å gjennomføre.

 

4.6 Er utstillingsrommene i Lambda klar til bruk slik de blir bygget?

En god og rimelig løsning for et kunstmuseum er at utstillingsrommene kan tas direkte i bruk for utstillinger, uten noen ekstra tilpasning i form av lettvegger, endringer i farger, stoffer eller materialer på alle flater.

I Lambda må det større eller mindre tilpasninger til før utstillingsrommene kan tas i bruk.

I Nasjonalmuseet kan de fleste rommene tas i bruk som de er.

 

4.7 Gir utstillingsrommene i Lambda mulighet for effektive endringer i scenografi og utstillingskonsept?

Et kunstmuseum bør gi effektive løsninger for endringer i utstillingenes scenografi i form av tid for endring, arbeidstid, lagringsplass for utstillingselementer (lettvegger, vitriner, digitalt visningsutstyr, sokler, glasskasser etc).

Lambda har lite effektive løsninger for endringer i utstillingers scenografi. Det krever mye arbeidstid, mye håndtering og forflytting av materialer, og relativt store verksted- og lagerplass. Den kraftige transportsøylen som går gjennom alle 12 etasjer blokkerer for senere endringer i samtlige etasjers rom. Det kan ikke være en fordel, men en av de mange ulempene som tårnløsningen bringer med seg.

 

Nasjonalmuseet har effektive løsninger for endringer i utstillingers scenografi, og krever derfor mindre arbeidstid, mindre håndtering av materialer, og relativt mindre verksted- og lagerplass. De plass-støpte veggene mellom utstillingsrommene hindrer sammenslåing av rom.

 

4.8 Er det i Lambda enkelt å endre størrelsen på utstillingsrommene, ved å dele dem opp, slå dem sammen, flytte på dem?

I Lambda er det krevende å endre størrelser på utstillingsrom, det kan bare skje ved inndeling av store rim i mindre.

I Nasjonalmuseet er det tilgang på utstillingsrom av varierende størrelse, og behovet for endringer i størrelsen er derfor lite.

 

4.9 Klimasluser i Lambda

I Lambda er det klimasluser inn til hvert utstillingsrom fra den dynamiske trafikksonen utenfor i hver etasje, i alt 10 sluser. I Nasjonalmuseet er det bare en klimasluse per etasje. Det heter om slusene i Forprosjektet, side 81:

For å kunne oppnå god klimakontroll og sikring av kunstverkene vil publikum ankomme

utstillingsarealene via en inngangssluse fra det vertikale adkomstrommet som betjener alle utstillingsetasjene. Disse adkomstslusene skjermer selvsagt også kunstverkene for skadelig dagslys og skaper en gunstig mellomsone der publikum fra sterkt dagslys gradvis tilvennes et lavere belysningsnivå. I inngangssonen til hver sluse vil det monteres skyvedører som kan lukke slusen for publikum og sikre utstillingsarealene etter stengetid. I tillegg monteres en branndør i hver ende av slusen som bare lukkes dersom brannalarmen går. Disse branndørene kan også lukkes ved store klimaforskjeller mellom dynamisk sone og innenforliggende utstillingsareal. Da vil dørene styres av bevegelsessensorer i museets åpningstid slik at det blir lett for alle besøkende å bevege seg mellom dynamisk sone og utstillingsareal.

 

Digitale klimatester er gjennomført og viser at slusene vil kunne stå med åpne dører de fleste dager i året.

 

Slik ser slusene nå ut, etter å ha blitt forenklet fra Skisseprosjektet:

 

 

Den ene langsiden i hvert utstillingsrom blir brutt av en ca 6 meter lang slusevegg som står ut i rommet ca. 1,6 meter fra veggen og parallelt med den. Mellom hver ende av sluseveggen vil det være en 1,6 meter bred slusedør som noen ganger vil være åpen og noen ganger vil være stengt. Når de er stengt, vil en bevegelsessensor (på hver side av slusedøren) åpne dørene for publikum og lukke dem når publikum er forbi. Slusen er 1,6 meter dyp og 6 meter lang, og har en åpning mot den dynamiske sonen på ca 3 meter. Det fremgår av et sirkulasjonsdiagram på side 81 at publikum skal gå inn den ene slusedøren og ut den andre, men at inn- og utgående publikum vil møte hverandre i åpningen mot den dynamiske sonen.

Denne løsningen for adkomstsluser er bedre for publikum enn i Skisseprosjektet, og er et av de få eksemplene på forbedringer fra Skisse- til Forprosjekt sett fra publikums side.

Sluseløsningen har imidlertid fortsatt svakheter. Den griper inn i utstillingsrommet på en uheldig måte av fem grunner: 1 Den er visuelt forstyrrende, 2 den binder start- og sluttpunktet for publikums vandring til to punkter i hvert rom, 3 den leder publikumsstrømmene inn og ut av utstillingsrommet (ikke minst for grupper) gjennom samme dør – som om hvert utstillingsrom har samme inngang og utgang (jfr. Munch-rommet og Langaardsalen i Nasjonalgalleriet), 4 den gir mindre fleksibilitet for monteringen av utstillinger i det enkelte rom fordi det må tas hensyn til inn- og utgangene fra slusen, 5 den reduserer anvendeligheten (og sikkerheten) av de veggflater og utstillingsareal som er nærmest ut- og inngangen til slusen og reduserer derfor det effektive utstillingsareal. Den siste virkningen er særlig tydelig i de utstillingsrommene der slusen ligger nær det ene hjørnet av utstillingsrommet.

Sluserommet vil bli et travelt trafikalt rom, uten annen bruksverdi.

Det som er påfallende her, er den reduksjon i den klimasikring slusene skulle gi som er skjedd siden Skisseprosjektet. Når slusene står åpne, blir det ingen forskjell i lufttrykk innenfor og utenfor. Det blir ingen sperre mot støy eller støv fra rulletrappene, eller lys fra samtaler og trafikk på arealene utenfor utstillingsrommene. Denne forfatter er ingen sakkyndig på dette området, men det ser ut til at utstillingsrommene i Lambda får dårligere klimasikring enn i Nasjonalmuseet.

 

4.10 Kan klimaslusene inn til hvert utstillingsrom i Lambda flyttes, eller er deres plassering bundet for all tid?

Slusene kan ikke flyttes, og de representerer et ikke tilpasningsbart element i hvert av rommene, og reduserer de store utstillingsrommenes tilsynelatende fleksibilitet. Det samme gjør den tekniske kjernen som går gjennom alle etasjene.

I Nasjonalmuseet er det ingen slike klimasluser som griper direkte inn i utstillingsrommene, og ingen dominerende tekniske kjerner som går gjennom mange av arealene for kunstutstillinger.

 

4.11 Er det tilfredsstillende takhøyde for samtidskunst i Lambda?

Takhøyden i utstillingsarealet for store vekslende utstillinger av samtidskunst er i Lambda 4,5 meter.

I Nasjonalmuseet vil takhøyden i utstillingsarealet for store vekslende utstillinger av samtidskunst være 7 meter.

Takhøyden i Lambda er lite tilfredsstillende for vekslende utstillinger av samtidskunst.

 

4.12 Utstillingsarealer i forhold til funksjonsareal (FUA) og bruttoareal (BTA)

Lambda får 4726 kvm. utstillingsareal av 13 447 kvm. funksjonsareal, eller 35 %. Nasjonalmuseet får 13 327kvm. utstillingsareal av 36 648 kvm. funksjonsareal, eller 36 %. Utstillingsarealene utgjør i begge museer litt over 1/3 av funksjonsarealet. De er altså sammenlignbare når det gjelder den relative størrelsen på utstillingsarealet i forhold til funksjoner.

Men forskjellen blir påtakelig om vi sammenligner utstillingsarealet og bruttoarealet (BTA). Da utgjør utstillingsarealet i Lambda bare 16,7 % av bruttoarealet, mens det i Nasjonalmuseet utgjør 24,5 % Sagt på en annen måte: Lambda gir mye mindre utstillingsareal igjen for hvert kvm. bygg enn Nasjonalmuseet.

                                  

5 Noen konklusjoner om Lambda og Nasjonalmuseet som kunstmuseumsbygg

Dette var Byrådets visjon for Munch-museet:

Munch‐museet skal være et av verdens mest respekterte museer. (side 39)

5.1 Med Lambda er det liten sannsynlighet for at Munch-museet vil bli respektert som kunstmuseum, så mye dårligere egnet som  bygningen vil være i forhold til Nasjonalmuseets nybygg. Nasjonalmuseet holder høy internasjonal standard, Lambda gjør det ikke.

5.2 Økonomisk sett kommer Lambda svært dårlig ut i forhold til Nasjonalmuseet, både når det gjelder bygningens kostnader, arealutnyttelse og bygningsrelaterte driftskostnader. Det vil med høy sannsynlighet også føre til urimelig høye museale driftskostnader.

5.3 Formidlingsfaglig sett får Lambda langt lavere kvalitet enn Nasjonalmuseet. På nesten samtlige punkter det går an å sammenligne kommer Lambda dårligere, til dels svært mye dårligere ut, enn Nasjonalmuseet. Nasjonalmuseet vil dessuten gi publikum mye enklere og kvalitativt bedre tilgang til å oppleve Munchs kunst.

5.4 For grupper av besøkende, grupper av barn og for forflytningshemmede gir Lambda dårlige løsninger, Nasjonalmuseet gode.

5.5 Lambda bør ikke realiseres som Munch-museum. Det er for dyrt både i investering og drift, og det er for lite funksjonelt for publikum.

 

---

[1] Opplyst fra leverandør av rulletrapper ThyssenKrupp 18.11.13.

[2] Det er bare å tenke på den store Munch-utstillingen i 2013, delt mellom Nasjonalgalleriet og Munch-museet, som var forbilledlig i sin veiledning av publikum gjennom de to bygningenes arkitektur.