I løpet av 2015 slapp Karin Krog intet mindre enn tre plater, og det i en alder av 78. Det gikk ikke mer enn et par dager ut i det nye året før en ny plate var ute, denne gangen sammen med samboer og kreativ partner John Surman. Deres samarbeid strekker seg helt tilbake til 1969, etter at begge toppet hver sin kategori i det amerikanske jazztidsskriftet Down Beats kåringer.

Krog har hatt en strålende og mangslungen karriere, som i mange henseende har fulgt to adskilte hovedveier. På den ene siden den klassiske jazzsangerinnen som tolker andres og egne standardlåter, trygt forankret i amerikansk tradisjon. Samtidig var hun en periode på 60- og 70-tallet en pioner i bruken av elektroniske effekter på stemmen, og samarbeidet med så vel Arne Nordheim som Jan Garbarek. De siste årene har hun forfulgt dette sporet først og fremst sammen livsledsager Surman, blant annet på platen Songs about this and that som vant Spellemann i jazzklassen i 2013.

Slutten av fjoråret så utgivelsen av The best things in life sammen med den amerikanske mainstream-saxofonisten Scott Hamilton. På denne litt trauste hyllesten til Billie Holiday, møtte vi Krog vokalmessig et stykke unna storformen, mye takket være et skranglete og amatørmessig akkompagnement. Men på Infinite Paths, en liveplate fra den norske avantgardens fordums høyborg Henie Onstad Kunstsenter, er førstedamen i norsk jazz tilbake i sitt ess.

Her er John Surmans sønn Ben inkludert i duoen. Hans elektroniske klangtepper utfyller lydbildet og tilfører låtene et esoterisk preg, uten å ta fokuset vekk fra hovedpersonene. Krog finner på sin side frem vokaleffekter tilsvarende de hun først tok i bruk på Joy (1968). For eksempel dusjes spoken word-improvisasjoner og munnlyder på ”The red dragon” med ekko og klang så lytteren hensettes til tiden da Soft Machine og Svein Finnerud regjerte de legendariske lokalene på Høvikodden.

Genistreken består i å kombinere den smått møllspiste lyden av vintage klangbokser med Surman juniors høyst kontemporære synther og effektmaskineri. Dermed møtes gammelt og nytt i et fabelaktig univers, hvor en dæsj spektraljazz á là Alice Coltrane og Sidsel Endresen-sk tungetale møter meloditolkninger med nerve og intensitet.

Låtene de spiller er unnfanget i fellesskap, med tekster som tematiserer universet og eksistensen. Ett eksempel er “Mother of Light”, hvor de tonesetter en tekst av den indiske poeten og filosofen Sri Aurobindo. Et annet er “The Red Dragon” hvor Krogs drømmetekst og Surman seniors barytonsax fletter seg sammen i et intrikat samspill. Låten, som er på godt over tolv minutter, blir stående som et nøkkelverk på denne platen. Den går gjennom en metamorfose fra dyster monotoni til et drivende og melankolsk riff til det hele toner ut i en flytende sekvens. Effektbruken gir sammen med synthene til Surman junior en sterk fortettet stemning som formidles godt gjennom høyttalere og headsett, selv om opptaket av konserten visstnok ble gjort tilfeldig og helt i siste liten. En innertier av et slumpetreff med andre ord.

I norsk jazzhverdag er nå slik at så godt som alle de fremadstormende sangerinnene vi får frem, forsvinner over i popverden med det samme de får eksamenspapirene fra sin jazzutdannelse. For å nevne noen få: Emilie Nicolas, Ine Hoem, Anja Skybakmoen, Marte Eberson og Ingrid Helene Håvik (sistnevnte fullførte riktignok ikke ettersom Highasakite fløy til himmels). Hvem blir arvtakerne som evner å tilføre jazzen så radikale grep som Karin Krog har gjort? Inntil videre får hun gjøre jobben selv – den gjør hun til gjengjeld godt.