Ingun Bjørnsgaard Prosjekt i samarbeid med komponist Eivind Buene, hadde premiere på Rotating Nora den 12. september på Dansens Hus. En uke senere holdt Nasjonalballetten premiere på Ghosts – Ibsens Gjengangere på DNO&B. For Ghosts –(heretter) er regissør Marit Moum Aune, koreograf Cina Espejord og komponist Nils Petter Molvær oppført som ansvarlige kunstnere, neppe i tilfeldig rekkefølge.

Gjengangeren Gengangere

I 2005 satte Aune og Mollvær opp Gengangere for Riksteateret, men musikken er ikke gjenbrukt fra den gangen. Med Ghosts er teater lagt inn i dansen sammen med Espejord, i følge hennes egne ord. Tolkningen er nokså lik, men uttrykket i Ghosts er helt annet, sier Aune i Nasjonalballettens forestillingsprogram. Resultatet kan minne om danseteater fra 70-tallet og blir godt mottatt av dem som bekjenner seg til dansekunstens modernisme.

Bjørnsgaard har tidligere skapt dans både av Fruen fra havet (2010) og Hedda Gabler (2013). Å jobbe med overtydelig og velkjent litterært materiale utgjør en motsats til eget språk som koreograf, sier Bjørnsgaard i Dansens Hus høstprogram. Den motstanden som Et Dukkehjem yter henne er åpenbart fruktbar og har resultert i et uttrykk av vår tid med den assosierende tittelen Rotating Nora.

Selv om produksjonsvilkårene i Nasjonalballetten er langt mer lukrative enn i det frie feltet hvor Bjørnsgaard virker, så overgår Rotating Nora med de enkleste virkemidlene langt på vei den påkostede Ghosts.

Fristende sceneanvisninger

Det som skiller forestillingene og er langt mer enn det som forener dem. Begge produksjonsteamene har satt seg godt inn i stoffet, til og med danserne har studert teatertekstene. Det er nemlig ingen selvfølge. Begge forestillingene inkorporerer Ibsens komisk gammelmodige og utdaterte sceneanvisninger som danserne framfører på sine morsmål.

Det kan virke som om anvisningene er fristende å iscenesette fordi et slikt grep kontekstualiserer forestillingen med lettvinn ironisk distanse, noe som forventes av kulturprodukter av i dag. At dansere snakker sine morsmål har ingen virkning på meg som har fulgt med i dansekunst siden dette morsomme påfunnet ble lansert på 80-tallet.

Nettopp presentasjonene av sceneanvisningene er det eneste jeg har å utsette på Rotating Nora. De er preget av dårlig diksjon, faller midt mellom spill og opplesing og fungerer ikke som noen av delene. Aune/Espejord gjør de samme feilene i en påkostet svarthvitfilm som starter Ghosts. Det som fungerer med filmen er at danserne er personlig tilstede iført sine egne klær, fri for de påtatte rollene de baler med på scenen. Barna fra Ballettskolen ved DNO&B er mer troverdige i sine rolletolkninger enn de voksne, etablerte danserne.

Dans, middel eller mål

Dansere er ikke ofte trent i teaterteknikk. De er best når de beveger seg i spenningsfeltet mellom å samtidig være og ikke være seg selv på scenen. Forenklet sagt danser ”jeg, men ikke meg”. Danserne til Bjørnsgaard spiller ikke spesifikke karakterer, men får kunstnerisk frihet til å gestalte forskjellige aspekter ved stykkets arketyper. Det gir et abstrahert og medskapende rom både for dem som dansende subjekter og for publikum.

Begge oppsettingene har engelske titler og navnevalgene sier mye om kunstnerisk motivasjon og metode. Ghosts er det engelske navnet på Ibsens Gengangere. I introduksjonen før forestilling fortelles det at Espejord har ”oversatt” Gengangere til dans. Når dansende par illustrere lengsel, lyst og lidenskap, så overlates lite til fantasien. Når menn stadig sjonglerer sprikende damer med skjørter som avslører fargen på trusa, så sier det mer om sjangerforventinger enn om fortolkning av Ibsen.

I Aune/Espejords danseoversettelse av Gengangere blir ballett brukt for å gjøre Ibsen sexy. Dans blir et middel for å vise sider av stykket som tradisjonelt ville vært antydet i dialogen. Slik blir Ghosts pardoksalt en mer bokstavelig tolkning av Ibsens drama enn tekstteater ved samme navn. Når danserne stabber stivt rundt med alt fokus på aktiverte ansiktsmuskler, så savner jeg å se dem utfolde mer av sitt fag.

Rotating Nora er inspirert av Et dukkehjem, særlig scenen som representerer et vendepunkt, den vridende Tarantella-dansen til Nora. Sirkulerende bevegelser brukes både individuelt og av gruppen i flere scener gjennom Rotating Nora, derav navnet. Bjørnsgaards koreografi er mye basert på runddans, en basal bevegelse brukt av utallige dansestiler verden over i uoverskuelig tid. Det blir gjerne mer vellykket når en koreograf konsentrer seg om ”motion” og lar publikum legge til ”emotion” selv.

Ny musikk til arvesølvet

Begge forestillingene bruker nykomponert musikk, dog med svært blandet hell. Eivind Buene benytter Brahms og skaper en filmatisk lydkulisse stemninger som understøtter dansens sterke flyt. Mollværs samarbeid med Jan Bang, plassert bak et DJ-bord på Operaens store scene, gir inntrykk av et forsøk på å virke hipp. Musikkens forutsigbare format, avslører at den er uferdig. Tre minutter repeterende rytmer med tre sekunders mellomrom, fanger forestillingen inn i konvensjonelle mønster som Ibsen hadde til hensikt å fri oss fra med Gengangere.

Det er ikke lett, men heller ikke nytt å lage dans av Ibsens dramaer. Særlig har Fruen fra havet vært tolket av koreografer gjentatte ganger. Birgit Cullberg hadde Europapremiere med stykket på Festspillene i Bergen i 1960. I 1996 tolket Lise Ferner dramaet med dans som materiale. Ina Christel Johannesens laget Hedvig fra Ibsens Vildanden i 2013. Un-Magritt Nordseth og Monica Emilie Herstad har også brukt flere Ibsen i oppsettinger på 2000-tallet.

I et land som til de grader gnir på arvesølvet, er det ikke underlig at flere forestillinger basert på Ibsens dramaer dukker opp med jevne mellomrom. Det er penger å hente på slike produksjoner. Mer finansiering er neppe motivasjonen til Nasjonalballetten for å sette opp Gengangere med dans. Aune/Espejord forsøker visst å vise hvor aktuell Ibsen er med å tydeliggjøre temaene incest og aktiv dødshjelp, men det overskygger den dårlige ideen om å legge teater i dans og følelser lagt på dansernes fjes.

Når det gjelder Ingun Bjørnsgaards Prosjekt er det større grunn til å mistenke valget av Ibsen som et ønske om å tilfredsstille bevilgende myndigheter og programmerende aktører som for eksempel Ibsenfestivalen. Men fordi Rotating Nora er forløst som forestilling, er det lettere å tilgi et slikt eventuelt frieri.

Bjørnsgaard/Buene framhever de arketypiske trekkene i et Dukkehjem og skaper sømløs og skinnende dansekunst av arvesølvet. Aune/Espejord oversetter Ibsens Gengangere til et hakkete dansespråk spekket med overspilte emosjoner. Ghosts blir ufrivillig det tittelen tilsier, et spøkelse, et skinn av en forestilling som frister til påkalling av Ghostbusters.