Hav og båt og båt og fjell og fjell og by og by og gate og gate og hus. Og havet en gang til. Kort oppsummert er det aller mest det det handler om når Bodø Kunstforening og Bodøgaard kunst & kultur nå markerer byens 200-årsjubileum med utstillingen ”Bodø:Kunst 1816-2016”.

Utstillingens første del er å finne i kunstforeningens lokaler i Storgata. Her er malerier fra foreningens egen samling, her er kunstverk som byens borgere har lånt ut, og her er også et knippe verk fra kunstnere som bor og virker i Bodø i dag.

Jeg har forsøkt å finne ut om bybildet og naturen rundt var et slags kriterium for hele prosjektet Bodø:Kunst 1816-2016, men nei, det ser ikke ut til å ha vært noen slike krav. Da er det nokså ensidige uttrykket enten et resultat av dårlig forarbeid, eller en faktisk speiling av Bodø-kunstens historie. Det er i så fall historien om et kunstfelt som er glad i natur og bygninger. Det er knapt nok et menneskebilde å finne her inne, og det kaoset mange av oss tumler med innabords glimrer nærmest fullstendig med sitt fravær – også i overraskende grad blant dagens kunstnere. Psyke, galskap, fortærende kjærlighet, tap, rus, overstadighet, vill glede og andre svært menneskelige erfaringer, kan ikke ha inspirert stedets kunstnere nevneverdig. Er ikke det litt rart?

Landskapsmaleriene dominerte riktignok store deler av kunstverden i begynnelsen av denne historien, men etter hvert kom naturalismen og samfunnskritikken på den nasjonale scenen. Ute i verden begynte Van Gogh å skjære av seg ørene, mens Munch malte Skrik før det ubevisste sjelelivet og surrealismen dukket opp. Samtidig i Bodø: Hav og fjell.

Krigen dukker riktignok opp i flere av verkene, men mest i form av ødelagte bygninger og gater som ikke lenger er gater. Bare ett arbeid synliggjør menneskene under krigen: Ola Abrahamsens intense, smertefulle og svært aktuelle oljemaleri med tittelen ”Flyktninger”. Abrahamsen er fra Stavanger, men bodde tre år i Bodø.

Jeg har allerede forundret meg over at menneskelivets store og små spørsmål heller ikke stikker seg fram blant arbeidene fra dagens kunstnere. Det finnes imidlertid unntak. Her er verk her som kjenner på relasjon, nærhet, tap og avstand. Ane Øverås har for eksempel en spennende skulptur, en slags menneskesofa i høyglanset akryl som en både kan sette seg i og dessuten reflektere lenge over. Anne Grethe Mjønes Coldevin beskriver sitt eget maleri ”Ikke alle fugler kan fly” som en påminnelse om frihetsberøvelse, mens Ingrid Cimmerbeck bearbeider gruveulykken på Svalbard i 1962 i sin skulptur ”En spade er en spade…”

Her er flere andre interessante arbeid også, men som helhet er både den historiske og den moderne avdelingen lavmælt, tilbaketrukket og uten sterk vilje til å sette dagsorden. Kanskje finnes det mer slagkraftige verk gjemt andre steder i Bodø by, og la oss alle håpe det. For naturen og tolkninger av naturen kan være sterkt og virkningsfullt nok, men spør du meg er den kunsten som kommenterer, kritiserer og reflekterer over menneskene, menneskelivet og samfunnet alltid den mest interessante kunsten. Det er den vi ikke klarer oss uten.