Få meg på, for faen, heter den siste romanen til Bergens-forfatteren Olaug Nilssen (f.1977) som tidligere har skrevet Innestengt i udyr (1998) og Vi har så korte armar (2002).

I romanen møter vi den turbulente tenåringsjenta Alma, sosiologistudenten Maria og til sist hennes mor som kun refereres til som «kona til Sebjørn». Alle disse hovedskikkelsene kommer fra bygda Skoddeheimen og alle ser ut til være oppslukt av sine mikrokosmos til et punkt hvor de er nær ved å skyves ut i dyp desperasjon.

Alma opplever utstøtelse fra det lokale ungdomsmiljøet, Maria forsøker å kare seg gjennom studiene ved hjelp av en ydmykende deltidsjobb som renholdsarbeider og «kona til Sebjørn» føler at hun som åttebarnsmor er usynliggjort og at hun blir nødt til å ta et tak i livet sitt og finne på noe annet.

Forfatteren har vært dyktig til å beskrive komikken i dagliglivet til karakterene, og dette skjer gjennom å overdimensjonere det mikroskopiske helt til detaljplanet får en altoppslukende betydning.

Et grovt og uhemmet språk bærer også denne humoren langt på vei, spesielt i forhold til for eksempel Almas seksuelle fantasi som blir oppsummert i formuleringer som at hun «kjenner ein vill trong til å putte heile vasken opp i underlivet».

Og på samme tid er sårheten og alvoret i situasjonen tydelig. En kan skimte gjennom komikken i hvilken grad livssituasjonen deres er selvforskyldt eller påført av omgivelsene.

Kvinnene vil gjerne leve på sine egne premisser, men blir innhentet av fellesskapet. Så på sett og vis er dette en hyllest og refsing av et tenkt norsk bygdesamfunn hvor alle er avhengige på godt og vondt av hverandre. Og det er prisen for denne gjensidige avhengigheten som er romanens hovedanliggende.

Den setter lys på hvor grensene går for avvik i et lokalsamfunn eller i maktsstrukturer som markedskapitalismen.

Olaug Nilssen har på en humoristisk og underfundig måte klart å skrive karakterene sine inn i et politisk scenario uten at det stikker ut et ideologisk budskap i teksten som skal tvinge leseren til å ta stilling. Og det er ikke en dårlig prestasjon i seg selv.

Her er gråsonene av langt større betydning hvor det generelle finner sin forklaring i det partikulære.

(Teksten er gjengitt med forfatters tillatelse)