I årets bok møter vi tre damer fra Nilssens vestlandsbygd, Skoddeheimen. Sosiologistudenten Maria forestiller seg suksess på Vestlandsrevyen og triumf hos Fredrik Skavlan med sitt foredrag om renholdsmedarbeidernes kår. Husmoren «kona til Sebjørn» vil ha jobb og kjemper for å redde den lokale kålrabistappe-fabrikken. Tenåringsjenta Alma kjenner på uforløst begjær etter berøring fra unge Arturs kjønnsorgan. Alle tre er omgitt av begrensende realiteter og hengir seg til dagdrømmer om å bli sett, i det rette lyset. Best er historien om Alma, som blir latterliggjort, men også viser slående trass.

Selvfremstilling er et grunntema hos Nilssen, og hun rører stadig i sin språkgryte slik at karakteristikkene ikke stivner.

Olaug Nilssen behandler også det tilsynelatende trivielle med uortodokse grep. I «Vi har så korte armar» klarte hun derfor å si mer om å være ung voksen i dagens Norge enn mange konvensjonelle romaner. Nå er den typografiske skrålingen tonet noe ned, slik at dag drømmene i større grad får stå der i sin spinkelhet. Blir det for tynt? Nei.

Det smøres passe tjukt på i dette kjøkkenbenk-melodramaet, med slager-sitater, visuell «poesi» og treffende dobbeltadjektiver. Med humor fanges personenes selvbevissthet og evne til å fable fram scenarier hvor de selv spiller hovedrollen. Om man tar munnen ganske full, kan man si at denne romanen kretser inn en senmoderne livsfølelse i et lokalnorsk mediesamfunn. Og kvinnefrigjøringstematikken får en original vri.

Anmeldelsen er først publisert i VG 27. november 2005. Den er gjengitt med forfatters tillatelse