Selv anmeldte jeg «Arv og miljø» uten å ta hensyn til nærheten romanen angivelig har til virkeligheten. Jeg leste den som en roman, det er teksten i seg selv som er av betydning. «Fri vilje» av søsteren Helga Hjorth er både roman og forsvarsskrift for Hjorths familie.

I boka er de samme hendelsene som i «Arv og miljø», sett fra en annen persons ståsted. Ironisk nok er det Helga Hjorths roman som gjør «Arv og miljø» tilknyttet virkeligheten. Om Helga Hjorth ikke hadde skrevet denne, kunne «Arv og miljø» fint fortsette å være bare en roman.

«Fri vilje» handler om en familie som opplever at et familiemedlem, Vera, skriver en roman på dem. Dette liker de ikke, og jeg-person Nina bestemmer seg for å skrive sin versjon av de samme hendelsene.

Det tyder på at Nina mangler en forståelse for hva en roman er. Hun setter juss og litteratur opp mot hverandre og plasserer jussen over. Jussen er mer rettferdig mener hun, der får man høre alles versjoner. Dette premisset er feil. Litteratur er noe annet.

Nina ser ut til å tro at lesende mennesker tar én persons beskrivelser som det eneste sanne. God litteratur får fram at det ikke er slik.

«Arv og miljø» fremstilte ikke søstrene til hovedpersonen som dårlige mennesker, tvert i mot, man kunne godt forstå uenighetene og spenningen mellom familiemedlemmene, hvorfor de oppførte seg som de gjorde, selv om romanen ble skrevet i jeg-person. Empatien lå for alle.

Dette kan ikke sies om «Fri vilje», hvor Vera beskrives nokså ensformig, det er vanskelig å få sympati for henne, og dermed også for hovedpersonen og de andre karakterene. At det er trist å lese den, henger mer sammen med hvorfor boken er utgitt, romanens rolle som forsvarsskrift og dens relasjon til «Arv og miljø» enn romanen i seg selv.

Anmeldelsen er publisert i Fædrelandsvennen 15.08.2017. Den er gjengitt med forfatters tillatelse.