Vigdis Hjorth sin roman “Arv og Miljø” og søsteren Helga Hjorth sitt svar gjennom romanen ” Fri vilje” viser hva som skjer når kunst og virkelighet møtes. Vigdis beskrev en mor og to søstre som svikter og og en far som er overegriper, med detaljer tett opp til hennes virkelige familie. Familien reagerte med forferdelse på beskyldninger om svik og overgrep. Men Vigdis kalte det roman og mente seg fristilt fra å stå til rette for hva som var sant og ikke sant. Søster Helga tar hevn, går på skrivekurs og svarer med en bok som beskriver en kjent, norsk kvinnelig forfatter som er usympatisk, som ofte viser seg full og som ser syner i form av kaprere på fly – og seksuelle overgrep. Hun beskriver også hvordan denne forfatteren , som hun kaller Vera, har øst av familiens innerste liv i andre romaner. Hun beskriver deres far som stor, trygg og snill og mener “Vera” dikter opp overgrep. Også Helga kaller det en roman. Helga Hjorth sitt store spørsmål er: Kan en kunstner bare føle troskap til sitt verk og kun det. Må ikke kunstneren også være forpliktet etisk på verden utenfor? Hva hvis faren er uskyldig? Holder det da å si at “dette er min versjon”?

I utgangspunktet skal kunstarenaen være en friarena for ytring og refleksjon, så også romanen. Men det kan finnes grunner at kunsten skal underordnes det etiske, altså menneskets rettigheter i det virkelige liv. Lenge levde kunsten, også romanen, i sin egen verden, løsrevet fra virkeligheten.

De siste tiårene har vi opplevd en virkelighetsfascinasjon som utfordrer grensa mellom kunst og virkelighet. Knausgård brøt grensa med sin selvbiografiske roman Min Kamp. Vigdis og Helga HJorth bruker fiktive navn, mens selve fortellingen er hentet fra virkeligheten.

“Fri vilje” er en god roman når vi ser på intensitet, integritet og kompleksitet. Den har bra driv, til tross for mye oppstykking. Den har gode refleksjoner. Likevel er den for mye preget av å være aktiv hevn på søsteren. Vigdis skriver bedre romaner, estetisk sett. Men kan høy litterær kvalitetet unnskylde alvorlige beskyldninger mot mennesker i det virkelige liv? Og kan det forsvares å svare med en hevnroman som også skader et menneske? Det må være legitimt å spørre etter grenser som stopper romaner som åpenbart skader mennesker.

Anmeldelsen er publisert i Trønder-Avisa 29.09.2017. Den er gjengitt med forfatters tillatelse.