Jeg hører ikke til dem som har vært mest utålmodige i ventingen, da jeg vanligvis er fornøyd så lenge romanen jeg leser er god (hvilket jo ikke er hver dag), uaktet om den omhandler innvandrere i Norge eller inuitter på Grønnland.

I 2003 fikk Sverige sin innvandrerroman: «Et øye rødt» av Jonas Hassen Khemiri, som handler om den femten år gamle annengenerasjonsinnvandreren Halim og hans anstrengelser med å finne seg en plattform i det svenske samfunnet. Den er blitt en bestselger, den er blitt dramatisert og diskutert, og nå fins den altså også på norsk. Og kanskje kan den lette lengselen etter en norsk bok av samme støpning, for dette er nemlig en god roman. Den har en sterk og særegen stemme, som ikke bare tør å utfordre de stereotype forestillingene om hvordan muslimske innvandrere er og tenker, men som også – og dette er modigere – våger å bekrefte dem. I tillegg kan Khemiri kunsten å fortelle en historie.

Boken presenteres som Halims dagboknotater. Han har flyttet fra Skäris til Stockholm, og har ingen egentlige venner på skolen. Halims mor er død, hans far har, i Halims øyne, mistet mye av sin stolthet som araber og muslim, ettersom han er moderat og på mange måter prøver å gjøre svenske av seg. Halim finner trøst i en gammel arabisk enke, som sitter på en benk og sprer et fundamentalistisk budskap om Kampen og islams gloriøse historie. Han prøver å gjøre dette til sin identitet: han er en slu tankesultan som gjennomskuer svennifiseringen, som filosoferer, som kultiverer hatet, og som ikke er redd for noe. Han er en etterkommer av Saladin og Hannibal. Men etter hvert som historien skrider frem, viser det seg at han fremfor alt er en intelligent, men svært ensom gutt, som ikke makter å tilpasse seg sine omgivelser. Han klarer ikke å oppføre seg, og tyr blant annet til vold på en klassefest i et misforstått forsøk på å redde en jentes ære. Det er dette jeg liker ved boken: at Halims selvforståelse og verdensbilde stadig gjendrives og utfordres av de ytre begivenhetene, men uten at Halim forklarer for oss hvorfor eller hvordan han har tatt feil. Halim innrømmer ingenting, men forandrer seg likevel.

Noen kommentarer til språket: Khemiri har forfattet boken på et muntlig innvandrer-svensk; et språk som fortelleren oppfatter som autentisk for ham selv. Falskhet er nemlig det verste han vet: «Jeg tenkte med en gang det må være falskspill på høyeste nivå å spille gettokæbe når man kler seg som Söderfriker og ikke engang har noen gulltenner». Oversetteren Andreas E. Østby har gjort en fremragende jobb med å overføre dette språket til moderne «kebabnorsk», som det så spøkefullt heter. Likevel er det ikke til å komme fra at den norske versjonen er en konstruksjon. Vi kan med andre ord ikke vite om det var slik språket hadde sett ut om boken faktisk var blitt skrevet av en norsk annengenerasjonsinnvandrer. For å få svaret på dét trenger vi, ja, du har gjettet det: Den Store Norske Innvandrerromanen.

Anmeldelsen er publisert i Bergens Tidende 23.05.2005. Den er gjengitt med forfatters tillatelse.