En stilistisk sjeldenhet med sitt gjennomført særegne språk.

«Nora bare: så hvis jeg tegner et strekmann så er det Muhammed da? for å si tilbake ikke sant, og det var da tredje verdenskrig begynte, for etterpå vi gikk i friminutt, og da alle muslimgutta, wollah, hele asylmottaket stillet seg i ring rundt og nesten skulle banke hun, og bare: rasist!!!!!! det så helt ut som krigssone, nesten de kunne begynt å steine Nora.»

Nei, disse linjene er ikke et feilsitat. Og ja – den er tragisk godt timet, debutromanen til Maria Navarro Skaranger, som forlagene skal ha knivet om å få. Det er en sjeldenhet for en 19 år gammel debutant. Men det er ikke overraskende. Den knappe boka med sin enkle komikk og intelligente innsikt er muligens den innvandrerromanen så mange forlag har ventet på. Eller hvert fall forfatteren som kan skrive den.

For dette er ingen stor roman i og for seg. På sitt tenåringsproblematiserende vis, er det vel egentlig ei ungdomsbok – eller en crossover som er så in for tida.

Jeg-stemmen går i åttende klasse og bor i en drabantby på Oslo øst. Hun er altoppslukende forelsket i den tyrkiske muslimen Muz. Så hodestups at hun blir gjerne blir muslim og kler seg i hijab om han skulle kreve det.

Det gjør moren litt nervøs. Hun er etnisk norsk, faren en livsglad chilener som finner trøst i sin grønne bibel. Den følsomme lillebroren nasker i butikken og sliter med nattlige mareritt. Storebroren sitter i fengsel for gjengkriminalitet.

Tittelen henspiller på hva storebroren engang sa. At alle utlendinger har lukka gardiner for at ingen skal vite hva de gjør bak dem. Skaranger gir oss et glimt inn:
«pappa sa til meg andre broren min får mer energier og verdier i fengsel, og dessuten han vil lære å se lyset i vanskelige tider, for når pappa var i Chile han lærte se lyset i lite solhull mens cella egentlig var mørkeste.» heter det et sted med den brutalt naive komikken som er så karakteristisk for boka.

Men det er bare korte glimt. Det som gjør boka spesiell, er språket. Som sitatet viser er det helt umulig grammatikalsk. Det skaper en muntlighet som virker ekte, levende, naiv og moden, der dels opprivende episoder formidles med den største selvfølgelighet.

Det er så elegant gjort, med en rytme og musikalitet som er imponerende. Så imponerende at Maria Navarro Skaranger vel må betegnes som en litterær naturbegavelse.

Anmeldelsen er publisert i Dagbladet 31.01.2015. Den er gjengitt med forfatters tillatelse.