To trekk ved Helga Flatlands debutroman, Bli hvis du kan. Reis hvis du må, ser ut til å gjøre den spesiell. Det ene er at den skriver seg inn mot et stykke høyaktuell norsk virkelighet. Historien som binder boken sammen, handler nemlig om tre barndomsvenner som verver seg til innsats i Afghanistan, og kommer hjem i hver sin kiste. Det andre er at den er skrevet delvis på bokmål, delvis på nynorsk.

Innenfor tradisjonen

Når alt kommer til alt, er det tilsynelatende spesielle likevel ikke så spesielt. For det første er det ikke krigserfaringene og Afghanistan-problematikken som sådan forfatteren er ute etter å undersøke; det er snarere klassiske temaer som utenforskap, tilhørighet og lengselen bort som står i sentrum for hennes interesse. Og slik plasserer romanen seg komfortabelt innenfor det tradisjonelle.

For det andre er jeg usikker på hvor mye den språklige todelingen egentlig tilfører prosjektet. Den er riktignok med på å gi autentisitet og en viss koloritt til de ulike fortellerstemmene boken opererer med, men har ingen underliggjørende kraft. Enten Flatland skriver bokmål eller nynorsk er det stilens enkle hverdagslighet som er slående, og ikke kombinasjonen av målformer: «Nå, i august, to dager før jeg skal dra, har mamma kommet ut med en tekopp til meg. Jeg sitter på verandaen og ser ned på Sølve som leker med Pus på plenen foran låven. Jeg tror at han selv tror at han og Pus er like, at han også er en katt. Mamma tenner en røyk, blåser røykringer opp mot himmelen.»

Nyansert fremstilling

Uansett er dette en god debut. Det skyldes først og fremst måten forfatteren komponerer stoffet på og evnen hun har til å skrive med autoritet om alt fra forholdet mellom foreldre og barn til elgjakt, homofil kjærlighet og fødselsdepresjoner. Ved å la fire jeg-fortellere – to av guttene som reiser til Afghanistan, moren til en av dem og en nabo – gripe inn i og utfylle hverandres fremstilling av livet i en liten landbruksbygd, dykker romanen dypt i et felles rom, samtidig som den utforsker en rekke forskjellige erfaringer. Dermed vokser det frem et nyansert bilde av et samfunn der alt tilsynelatende er kjent og trygt, men der forventningene som stilles til den enkelte, er desto mer beklemmende.

Hvorfor de tre vennene velger akkurat Afghanistan som løsrivelsesmulighet, ser ikke ut til å interessere utgivelsen. Indirekte antyder den likevel at det ikke finnes noen moden overveielse til grunn for valget. Som når Trygve, en av hovedpersonene, sier: «Eg tenkte heile jula. [ ]. Ikkje på om eg skulle reise eller ikkje. Men på at det gjekk så fort for meg å bestemme meg med ein gong dei spurte. På at eg alltid gjorde det alle andre sa, bare fordi dei spurte, bare fordi dei rekna med meg.»
I øyeblikk som dette åpner romanen opp for temmelig ubehagelige tanker.

Anmeldelsen ble publisert i Aftenposten 14.02.2010. Den er gjengitt med forfatters tillatelse.