Da Mari Slaattelid dukket opp i det norske kunstfeltet på starten av 90-tallet, var den postmoderne tenkningen godt i gang med å rasere fornuften, verdigrunnlaget, sannhetsbegrepet og historie- forståelsen. For en kunstner var det ikke så enkelt å orientere seg i dette kaoset. Men det første kunstnerne festet seg ved, var at kunsthistorien var død, og at de nå måtte skape sin kunst på selvets grunn. Nå var de fristilt fra alle bånd til fortidens tradisjoner og formuttrykk, og kunne hente inspirasjon fra alle epoker i historien.

Siden den lineære historieoppfatningen, dette at kunsten alltid utvikler seg følgeriktig og i tråd med tidligere epoker, ikke lenger styrte kreativiteten, mistet kunstnerne retningssansen og dømme- kraften. Slik også med Mari Slaattelid, som i sitt kunstnerskap har hoppet omkring i tid og rom for å finne et kreativt fotfeste. Hadde dette skjedd før 80-tallet, ville kunstnerens ulike uttrykksformer blitt oppfattet som uten kunstnerisk integritet og originalitet.

Men i dag skifter man beite ustanselig, som et ekte uttrykk for selvstendig, nysgjerrig og ut- forskende kreativitet. En kunstner med ambisjoner og respekt for seg selv kan ikke dvele for lenge i en bestemt uttrykksform, han må gå videre og utforske nye virkemidler og motiver. Og gjerne jobbe med flere varianter samtidig. I denne rastløse og virrende vandringen fremstår kunstnerskapet som overfladisk og uten indre konsekvens. Angsten for dypere mening er påtrengende. Skjønt kunstnerne selv omtaler sine verker som både dype, følsomme og skapt ut fra et samordnet perspektiv.

Mari Slaattelids separatutstilling nå i Galleri K bærer fortsatt preg av denne 80- og 90-tallets frigjøring av kunstnersubjektet. Alle strategier er mulig samtidig. Her er det temaer og uttrykksformer som skifter fra vegg til vegg. Uten tvil utforsker hun maleriet som metode og medium, slik det heter i dagens institusjonelle sjargong. Kunstnerne skaper ikke lenger, de forsker og utforsker den visuelle verden, omtrent som vitenskapsmenn.

Men det handler selvsagt ikke om å forske i vitenskapelig forstand. Det har kunstnerne ingen peiling på, og de har heller ikke lært noe om det. Kunstnerne bare viser noe av den visuelle verden, enten saklig og distansert eller med emosjonelt trøkk fra et heftig sjelsliv. Så også med Slaatelid.

I det ene øyeblikket er hun abstrakt ekspresjonist med sterke farger, i neste svartmalter hun billed- flaten i et nærmest stilistisk tomrom. Hun har også en serie minimalistiske bilder der bare en lys- bryter utgjør motivets maleriske midtpunkt og mening. De er saklige, kjedelige og kunstnerisk lite opplysende for et publikum.

På bakgrunn av det utstilte materialet er det er vanskelig å få noen klar forståelse av hva som er Mari Slaattelids kunstneriske prosjekt. Det hjelper jo heller ikke å trekke inn hennes tidligere utstillinger, der materialet også spriker i ulke retninger. Et slikt tilbakeskuende overblikk er heller ikke kunstteoretisk stuerent. Kunsthistorien er nemlig død og alle historiske tradisjoner og peile- punkter forkastet. Kunstnersubjektet er som kjent i stadig forvandling, og en kunsthistorisk vinkling på produksjonen, er ikke lenger en støtte, men en styring av fremtidens kreative muligheter.

Uten tvil har Mari Slaatelid et malerisk talent og en kreativ legning, men det blir liksom ikke noe av det. På en måte vegrer hun seg for å gå dypere inn i et tema. Enten det er et fysisk objekt eller en ekspressiv utblåsing, så trekker hun seg tilbake og dveler i overflaten. I likhet med de fleste sam- tidskunstnerne er hun en observatør og distansert samfunnsaktør, som overlater til publikum å finne ut hvor hun hadde tenkt seg.