Lars Saabye Christensen er en produktiv forfatter, bare noen måneder etter at han mottok Brageprisen for romanen «Magnet», er han ute med en ny bok, denne gangen diktsamlingen «Kargo».

I et av diktene tidlig i samlingen står det, «Jeg er 62 år i september / I morgen står gresset hvitt / Årstiden er meg ikke lenger fremmed / Jeg er fortrolig».

Linjene vitner om egen forgjengelighet og dødelighet, men det er også forsoning her. Alderdommen treffer oss, enten vi vil eller ikke, det er noe vi må innfinne oss med. Dette viser seg i flere av diktene, og blir sånn sett en sentral tematikk i boken.

Men det er ikke bare sin egen flyktighet forfatteren virker fortrolig med, det gjelder også skrivestilen hans, hans eget repertoar. Bruken av besjeling, ordspill og paradoksale, sorgmuntre og poetiske bilder, er nemlig like mye til stede i diktene som i prosaen.

Saabye navigerer hårfint mellom metaforer som lett kunne falt i kategorien klisjeer hos andre forfattere, men som hos han må sies å være en del av Saabyes særegne univers. Ta for eksempel bilder som «Jeg hører musikk fra svabergene / og snekkenes hjerteslag / blander seg med min egen kurs» eller «Du kastet sekundene til værs / og fanget dem som timer / så mye hadde du / og dette er det som er igjen: et liv». Stort sett mestrer han denne balansen, men enkelte steder oppleves likevel språket noe forslitt, som blant annet «Fuglene klippet hull i himmelen» og «Men ennå er jeg ansatt i livets fabrikk». Ikke for at bildebruken ikke besitter en viss stemning, men leseren sitter likevel igjen med følelsen av å ha lest noe lignende tidligere. I tillegg kan enkelte linjer betraktes som litt åpenbare sannheter, for eksempel: «Før du grunnstøter / må du kunne heve skipet / Min far sa det samme: Du må kunne bygge et hus / før du river det» og «Dårlig samvittighet er den nye oljen».

Dette er likevel ikke nok til å forstyrre det positive helhetsinntrykket av samlingen, og lesere velbevandret i Saabyes forfatterskap vil kunne gjenkjenne elementer fra tidligere bøker, enten det dreier seg om sirkuset, kandis, Skillebekk, boksehansker eller scener fra en skolehverdag. Saabye samler alt opp i det som er blitt en undrende og ofte tragikomisk bok, hvor menneskets omgang med, og avstand til, andre, men kanskje først og fremst seg selv, står i fokus. Det handler om tida som går, som vi aldri får tilbake, og glemselen vi før eller siden blir innhentet av.

Flere av diktene synes riktignok å besitte et vemod, eller en tristhet i møte med alderdommen. Det er som om døden ofte lurer rundt neste sving. Det gjelder for øvrig også tittelen Kargo, som kan tolkes som at innholdet i boken er lasten et menneske samler opp i løpet av reisen som utgjør et liv. Sånn sett er det mulig å lese «Kargo» som forfatterens forsøk på å få et overblikk over eget liv og gjøre opp regnskapet. Åpningsdiktet fremmer følgende paradoksale påstander, «Alt skal med» og «Alt skal vekk». For det første, hvordan er det mulig å samle opp alt? Desto vanskeligere er det kanskje å kvitte seg med alt, det vet alle som har ryddet ut et dødsbo. I Saabyes tilfelle vil det dessuten være nær sagt umulig, hans omfattende forfatterskap tatt i betraktning.

Samtidig er det ennå et stykke igjen i en alder av 62. Kanskje er det lenge siden Saabye Christensen børstet støv av gamle LP-plater, og særlig plata til en veldig kjent musiker fra Liverpool, som han garantert kjenner godt til, for denne musikeren kan det nemlig se ut som at det først er ved fylte 64 det virkelig begynner.