Først to setninger om boka: Jonas er en av Bjørneboes aller mest leste romaner, og handler om en liten dyslektisk gutt som blir trakassert av norsk skolevesen. Romanen er en krass kritikk av 50-tallets rådende pedagogikk, men også av et samfunn som avviser det som er annerledes og skviser ut alle som viser tegn til svakhet. 

Nordland Teater og regissør Rolf Alme har valgt å legge fortellingen om Jonas til vår egen tid. Gutten er nå polsk, han sliter med å forstå det norske språket, og lærerne håner og ydmyker han til han nesten går i stykker. Bakom truer spesialskolen. Samtidig har Alme lagt inn nasjonalisme, dagens flyktningekrise og knallhard religionskritikk. Jonas har blitt en forestilling som snakker om terror og diskriminering, enten den foregår på skolen eller i Syria. Dette er altså et vidløftig og nyskapende prosjekt, men jeg er ikke sikker på at det er helt vellykket.

Mer om det snart. 

Teaterspråket i forestillingen er en blanding av mye tekst og mye fysikk. Fem skuespillere med parkour- og danseferdigheter, flotte videoprojeksjoner, musikk, skateboard, stadige fiksjonsbrudd og en scenografi av stål og plexiglass, signaliserer streetwice 2016. Det er lekent og stilig, og det er tydelig at målgruppen er ungdom. Tempoet er høyt og energien intens, skuespillerne årvåkne og nære, og særlig Rune Løding markerer seg – ikke minst i form av en forrykende 17-maitale. I tillegg er forestillingen sammensatt av en rekke svært lekre elementer, inkludert humor, og gåsehud. En nøye koreografert sekvens med norsk flagg og norsk fremmedhat stikker seg ut i kategorien gåsehud. 

Men det er noe som glipper, og jeg tror det skyldes for mye på en gang. Kanskje gaper Nordland Teater rett og slett for høyt. De vil gjøre originalfortellingen dagsaktuell, men har hoppet bukk over at både den autoritære lærersadisten og spesialskolen er så godt som borte (selv ikke unger som sårt trenger skjerming, får det). De vil ha fysisk teater, men monologene er massive og for mange. De vil snakke om alt som skaper uro og vanskelige livsbetingelser, men klarer ikke alltid å speile helheten i fragmentene. Innimellom lurer jeg rett og slett på hvorfor forestillingen knyttes til akkurat denne romanen. 

Men så skal det også sies at publikum er engasjerte. Skuespillerne høster spontan applaus flere ganger, og det er ofte høylytt latter. Jeg hørte flere si at dette var skikkelig bra. Allikevel er jeg bare delvis enig. Hver for seg er det mye å la seg imponere av. Det er bare det at det mangler både sammenheng og fersk faktasjekk. 

Djevelen ligger i detaljene.