«Andvake» vil så gjerne være bevegende teater, skriver Lillian Bikset. (Abo.)

Kulturministeren sa på Festspillene at det er viktig å ta Fosses litteratur til scenen, skriver Per Christian Selmer-Anderssen.

Kommentar: Scenen ble ramponert, det var promping med maling og drikking av egen urin. I «Panini-BoysRoom» viser Vinge/Müller at provokasjon også er viktig i videobloggernes tidsalder, skriver Per Christian Selmer-Anderssen.

Hordaland Teaters oppsetning av Jon Fosses Andvake er en begivenhet jeg i grunn har mest lyst til å glemme. Jeg kjenner meg likegyldig etter tre timer med et patosfylt slektsdrama der det ropes og skrikes, krangles, fødes og elskes, skriver Judith Dybendal.

Den iltre kommentarfeltskribenten får kropp og stemme, skriver Anette Therese Pettersen. (Abo.)

Det er mange fascinerende grep, og noen mindre fascinerende, i verdenspremieren på Jon Fosses trilogi «Andvake», Borghild Maaland.

Når teaterets spennende tolkningsrom blir et trangt bøttekott, skriver Ilene Sørbøe. (Abo.)

Fragmenter fra de tablåaktige scenene i Vinge og Müllers PaniniBoysRoom fester seg insisterende i hukommelsen min, små bruddstykker som inngår i en uavsluttet, kaotisk fortelling, hinsides all kronologi, der begynnelsen likeså godt kan være slutten eller omvendt, skriver Judith Dybendal.

«Rune Bratseth fikk Rosenborg, jeg skal ha Den Norske Opera!», ropte Vegard Vinge. Kanskje ikke helt uberettiget, skriver Anette Therese Pettersen. (Abo.)

I “Plutselig står jeg igjen med meg selv i hånden og ser utover byen” står fem kvinner alene på scenen i en spenstig collageforestilling som lider under at både personlige drømmer og verdensproblemer får i overkant lettvint behandling, skriver Judith Dybendal.