Og disse store og ofte tårefylte temaene tar Ullmann tak i uten å dyppe dem i påtrengende føleri og svulstighet. For det kunne fort blitt moralistisk. Eller for entydig. Det kunne blitt for massivt – vi snakker om ni kvarter med tettpakkede dialoger. Men tvert imot: Dette er poetisk, oppslukende og akkurat så sammensatt at det gjør det godt teater skal gjøre: Forestillingen forteller en klar historie uten å nekte for at det alltid finnes flere lag, flere ståsted, flere perspektiver og flere måter å forstå både menneskene, sannhet og selve livet på.

Bakgrunnen for stykket er Ullmanns film Enskilda samtal, med manus av Ingmar Bergman. Det er ingen hemmelighet at det er inspirert at Bergmanns egne foreldre. Stykket handler om Anna og hennes ekteskap med Henrik, men aller mest handler det om lengselen etter noe som er større, noe som forløser, noe som er sant og ekte og fullstendig – nærmere lokalisert i kjærligheten til Jacob. Anna går med åpne øyne inn i et utenomekteskapelig forhold, ja, hun nærmest initierer det. Og selv om vi skriver tidlig 1900-tall er Anna en uredd, sterk og lidenskapelig kvinne som er mer opptatt av ekte kjærlighet enn av prestisjefall.

Det interessante med forestillingen er hvordan dette spiller seg ut til en dyp og sammensatt refleksjon som går utenom klisjeene og stereotypiene, men allikevel holder en intens nerve hele veien. Stikkordene er teksten, Marte Engebrigtsens skuespill, fortellerens utenfra-blikk og scenografien.  Jeg begynner med scenografien.

Den er enkel; grovt treverk i grå-blå toner der gulvet er spaltet som etter et jordskjelv. Det skaper to nivåer, men fungerer først og fremst som en sterk understreking av så vel Annas indre strid som avstanden og avgrunnen mellom to mennesker.

Teksten er full av livsvisdom og slående formuleringer som tidvis åpner for det såre, tidvis for det brutale og tidvis for det humoristiske.  For teksten får svært stor plass. Dette er klassisk taleteater og det betyr at dialoger og monologer preger hele stykket. Det er lite, kanskje litt for lite rom for det tause, fysiske, kroppenes beretning. Det betyr også at det ikke er mye plass for å fordøye sterke øyeblikk underveis. Det kunne det med fordel ha vært. Men Marte Engebrigtsen som spiller Anna klarer allikevel å vise fram en kroppslig intensitet og en nerve som gir karakteren dybde og farge, og som gjør at vi kjenner henne igjen som et sant og komplekst menneske.

Skuespillerprestasjonene er gode, men fortelleren (Kari Simonsen) har en avgjørende rolle. Det er hun som forsterker og utdyper, som løfter historien opp fra det spesifikke til det allmenne og som på elegant vis guider publikum fram og tilbake i tiden. Det er nesten som i en velregissert roman.

Fortrolige samtaler har blitt et sterkt og viktig stykke teater som diskuterer selve livet. Det er kanskje derfor publikum sitter som på nåler. Alle leter vi etter noe som kan hjelpe oss å forstå oss selv.