Jon Fosse tåler melodrama. Det er bare å pøse på, skriver Anette Therese Pettersen. 

I “Draum om hausten” framstår mannen som taperen, mens kvinnene til slutt forlater ham og sammen vandrer inn i mørket. Det er både underholdende og vondt å se på. Men jeg savner noe av langsomheten og de åpne rommene som ligger i teksten, skriver Chris Erichsen

I teatret kan et slør av lys og dugg utgjøre porten mellom liv og død. Draum om hausten er en time ved den porten, skriver Arne Guttormsen. 

Vi skal alle dø. Med det som utgangspunkt maner Jon Fosse fram livets såre klangbunn og galgenhumoristiske selvoppholdelsesdrift, skriver Mode Steinkjer. 

Hudløst åpen Jon Fosse-tolkning.