facebook-rund   twitter-rund   twitter-rund
onsdag, 20 desember 2017 09:35

Ikke ganske QWERTY

Av 

Det er en fornøyelse å lese Mikkel Bugges (1978, debut 2007) tredje bok, «Tauet», som er den andre novellesamlingen hans, etter debuten med «Yttersider» og romanen «Gå under jorda» fra 2010, skriver Jan Askelund i Stavanger Aftenblad. (Februar 2014)

(Les hele anmeldelsen nedenfor)

Bugge har mange historier å fortelle, men han gir ugjerne noe fra seg helt gratis.

De elleve novellene samlingen er satt sammen av, er mer enn kjekke og ryddige historier, fortalt med medrivende driv - selv om de er det også: Bugge behersker et stort teknisk repertoar der han sjonglerer mellom fortellerposisjoner, kvinnelige og mannlige synsvinkler, like intens i et nærmest monologisk referat (som i «Over brua og inn i byen»), som i tittelnovellens tilsynelatende mer distanserte tredjepersonfortelling, eller en jeg-fortellers selvavsløringer i «Den siste fortellinga», eller når han åpner med å suge seg fast i leseren: «La oss si at ...» («Besafe»).

Han unnser seg heller ikke for å bruke den samme hovedpersonen i flere av novellene, uten at den enkelte av dem avhenger av de andre. Så halsende, effektivt velmodulerte de ellers er, yter likevel historiene i denne samlingen på mye velberådd motstand, for Bugge legger gjerne inn en god dose mystifiserende, svært så fysiske, men inniblant surrealistisk metaforiske, anslag som gjør leseren ekstra utålmodig og forsyner sidene med nervøs spenning. Leseren utfordres og må selv hjelpe til, det som gjerne kalles meddikting. Det er stimulerende.

Disse novellene, menneskene i dem, deres dager, er nemlig ikke helt det Bugge kaller «QWERTY», med andre ord like oversiktlige som tastaturet på en pc: Det er ikke bare å ta fatt på en historie oppe i venstre hjørne, klapre i vei, for så å ende nederst i høyre hjørne; da står man bare igjen med rader av meningsløse tegn og har ikke fått uttrykt noe. Eller er det nettopp QWERTY karakterene er?

Slik Mikkel Bugge går fram og viser sine mennesker og steder, blir det så fornøyelig komplisert og språklig spenstig, så kjekt som det ellers bare vedvarende er i bøker.

Anmeldelsen er først publisert i Stavanger Aftenblad 10.02.2014. Den er gjengitt med forfatters tillatelse.

Logg inn for å kommentere

© 2017 Alle rettigheter reservert Norsk Kritikerlag | Informasjonskapsler
Webdesign © 2017 Web Norge.