facebook-rund   twitter-rund   twitter-rund
mandag, 18 desember 2017 23:04

Avstand i sanntid

Av 

Kan et novellespråk innvevd i Facebook, Reddit og amatørporno danne grunnlag for en virkelig samtidig litteratur, skriver Bernhard Ellefsen i Morgenbladet. (Januar 2014)

Les hele anmeldelsen nedenfor. 

På slutten av 1960-tallet hevdet Philip Roth at fiksjonen ikke lenger kunne måle seg med virkeligheten hva angår kaos, oppfinnsomhet og heterogenitet. Problemet synes ikke mindre i dag, og det alltid sentrale spørsmålet er hvordan kulturens omskiftelighet skal prege måten roman- og novellekunsten forteller historier på.

I den yngre norske prosalitteraturen har vi de siste 15-20 årene sett en slags «amerikansk åre» i tilnærmingen til litteraturens følsomhet for omgivelsene: Forfattere som John Erik Riley og Mattis Øybø, og senere Nicolai Houm, Jan Grue og Mikkel Bugge, har latt seg påvirke av den uredde åpenheten hos USA-nittitallister à la Douglas Coupland og David Foster Wallace, og etter hvert Dave Eggers og George Saunders. Med et språk innvevd i tidsmarkørene som omgir oss – Facebook, gentrifisering, hjerneforskning, eksentrisk aktivisme, et cetera – forsøker den amerikansk-inspirerte kohorten på interessant vis å gjøre litteraturen mer «konkurransedyktig».

Byråkrat på utstilling. Mikkel Bugges nye novellesamling Tauet byr på forskrudde årsakssammenhenger, en kontrafaktisk science fiction-historie fantasert frem i Dale Cooper-aktig drømmemeditasjon, smarttelefonfremkalt oppmerksomhetsslitasje og en kulturbyråkrat med tilgang til mystiske hytter fulle av skamfulle minner. Bugge vil åpenbart skape overskridelse i tekstene sine; overskridelse av våre konvensjonelle forventinger til den realistiske novellesjangeren så vel som av den politisk korrekte kulturens forestillinger om sex og samliv.

Størst inntrykk gjør kanskje den første av samlingens to fortellinger om Bernt Bierman, en fylkeskommunalt ansatt herre med tysk opphav som koordinerer Den kulturelle skolesekken i Nordland. På konferansereise til Stockholm møter han Pernilla Dahlgren, en tiltrekkende, om enn hemmelighetsfull, svensk kunstner som umiddelbart tilbyr ham ekteskap i bytte for et romslig atelier i deres fremtidige felles hjem. Dahlgrens opprørske syn på kunsten brytes i komiske øyeblikk mot byråkratens pragmatisme, og fortellingen eksploderer når resultatet av Dahlgrens kunstneriske arbeid viser seg å stille Bierman til skue i all hans skamfulle menneskelighet.

På avstand. Enten vi møter livstrette, norske familiefedre eller en servitrise i India, er temperaturen i Bugges tekster den samme: En urovekkende avstand gjennomsyrer heltenes innstilling til sitt eget liv.

For eksempel snakker forfatter-fortelleren i samlingens siste novelle med uttømmende sannferdighet og høyaktuell samtidighet når han ramser opp aktivitetene han benytter sin bærbare datamaskin til: «familiebudsjetter, amerikanske horrorteveserier, avislesing, Reddit-diskusjoner, bloggbashing, nettstalking av tidligere og mulige framtidige sexpartnere, amatørpornoklipp, First Person Shooter-spill og facebookoppdateringer». På denne måten søker novellene å åpne seg for kulturens mangfoldige manifestasjoner, men etter endt lesning spør leseren fremdeles om hvem dette pornokikkende og budsjettskrivende mennesket er.

Med ironiske anførselstegn og syrlige karakteristikker parodieres den urbane middelklassens forventninger til egen livsførsel. Likevel forblir tekstenes univers, som i de fleste av sine konkrete detaljer ligner vårt eget, liksom uvedkommende. Også på de punktene hvor Bugge lar fortellingene springe over i det karikerte og rent ut fantastiske, savnes det personlige nærværet som ville gjort eventyrlighetene virkelig avgjørende utenfor bokpermene.

Humoristisk omstendelig. Jo, den verdenen vi kan observere i sosiale medier, i popmusikken og gatelangs i Europas påstått «hippe» bydeler, synes ofte helt horisontal og aldeles konsekvensløs. Kanskje er motgiften nettopp en prosa som kombinerer satire over nettdating med fabulerende forekomster av samvittighetsoppkast og hittil utenkelige kunstprosjekter. Samtidig fremstår samtidsanalysen – forutsatt at den er presist avlest i novellene, naturligvis – som lite treffsikker. I sin iver etter å anerkjenne virkelighetens ufattelige uoverskuelighet, synes det nemlig som om novellene i Tauet liksom glemmer oss, vi som lever et skjørt lite liv her mellom de rare tingene.

The owls are not what they seem, som nevnte Cooper lærte i Twin Peaks, og Bugges noveller rammer mange av fenomenene de retter oppmerksomheten sin mot på overraskende måter. Men de rammer ikke meg som leser. Til det er det humoristisk omstendelige, men tidvis urytmiske og usjarmerende stilleiet i overkant konstaterende: «Som så mange andre norske samtidsforfattere livnærte jeg meg ved å reise rundt til landets mest avsidesliggende strøk for å besøke ungdomsskoleelever med lavt blodsukker og høyt hormonnivå[.]»

Slike observasjoner er presise og morsomme. De tilhører en komisk skrivemåte lesere av magasinet The New Yorker kjenner fra spalten «Shouts and Murmurs». Kanskje burde en slik lekenhet bejaes som noe friskt og uvanlig i norsk samtidslitteratur, men for min del slipper ikke bekymringen helt taket: I sin mangel på eksistensiell forpliktelse tappes novellenes underliggende tidsdiagnose for overbevisningskraft.

Anmeldelsen er først publisret i Morgenbladet 17.01.2014. Den er gjengitt med forfatters tillatelse. 

 

Logg inn for å kommentere

© 2017 Alle rettigheter reservert Norsk Kritikerlag | Informasjonskapsler
Webdesign © 2017 Web Norge.