facebook-rund   twitter-rund   twitter-rund
onsdag, 01 november 2017 18:56

Olaug Nilssen strikes again

Av 

Det var en mørk og ikke særlig stormfull kveld på gamle Nordraak, jeg tror det var senvinteren 2003, skriver Mie Hidle i Stavanger Aftenblad. 04. november 2005. (Les hele artikkelen nedenfor)

Ideen for kvelden var at en håndfull unge forfattere skulle introdusere sin favoritt blant de mer etablerte, som så skulle lese fra sin siste bok. En etter en steg ferskingene frem, mumlet om sin helt og mottok høflig applaus fra salen.
Helt til det var Olaug Nilssens tur. Hun bykset opp på podiet og smilte oppmuntrende til forsamlingen, før hun ga seg til å lovprise ikke bare sin utvalgte (Anne Oterholm), men en hel rad av litterære heltinner, i et hyllingsdikt som haltet verre enn en konfirmasjonssang: «På ein dag med is og snø / er det ikkje dumt å lese / bøkene til Tonje Røed / bøkene til Brit Bildø- / en og Tone Hødnebø», og så videre i samme dur.

Ingen var i tvil om at hun mente å hedre disse forfatterne. Samtidig var det åpenbart at hun gjorde narr av den litterære institusjonen som sådan; av det andektig lyttende publikummet, av de velskolerte smaksdommerne, av debutantene fra skrivekunstakademiene som har fått for mye Tor Ulven og for lite tull, og ikke minst av den flinke, post-ironiske generasjonen unge kvinner som skriver med små setninger og stort alvor om alt som er Vanskelig. Samtlige i salen burde med andre ord blitt fornærmet, men det var det ingen som ble. Vi lo og lo, og kvelden ble aldri den samme etterpå.

Når Nilssen slapp unna med det, var det selvsagt fordi hun gjorde seg selv så grundig til narr med diktet sitt. Slik oppnådde hun den immuniteten som er narrens privilegium: Hun kunne ikke måles etter gjengse litterære kriterier eller sammenlignes med de andre forfatterne, for hun gjorde ikke krav på annet enn å være en halvgal outsider. Derfor fikk fornærmelsene hennes hele hoffet til å skoggerle.

Dette er kjernen i Olaug Nilssens litterære liv. Både i sakprosaen og bloggen sin gjøgler hun hemningsløst mens hun peker på sin outsiderstatus: hun er bonde i byen, nynorsking i bokmålland, en blåøyd ungdom i verden. Hennes siste sprell er et litteraturtidsskrift som skal hete Kraftsentrum, der første utgave har fått navnet «Drit i litteraturen». Og også i skjønnlitteraturen banner hun som en Rabelais i etablissementet.

Nå har hun gjort en Ari Behn og tatt ordet faen med i tittelen på årets bok, som hun velger å kalle sin romandebut (dette etterlater leseren i en viss villrede om hva slags sjanger «Vi har så korte armar» var ment å tilhøre, men pytt, en debut medfører alltid blest, så to er bedre enn én). «Få meg på, for faen» handler om tre kvinner fra Nilssens arketypiske vestlandsbygd Skoddeheimen.

Første del er viet den eldste dattera til Sebjørn, også kjent som Maria. Hun bor i Bergen og studerer sosiologi, men om morgenene er hun vikar i et rengjøringsfirma og opplever hvordan det er å bli herset med av sjefen og sett ned på av høyskoleansatte og studenter. Denne innsikten skal danne grunnlaget for et sosiologiforedrag som hun er i gang med, og som gjengis i boken. Når hun drømmer seg vekk, og det gjør hun ustanselig, skriver hun små meningsløse figurdikt, noe som fra Nilssens side trolig er et nytt sleivspark til samtidslitteraturen. Ellers består mesteparten av Marias tankevirksomhet i intense fantasier om å bli intervjuet i Vestlandsrevyen og høste ære og berømmelse for foredraget sitt i hele kongeriket.

Hvert øyeblikk venter hun (i sin fantasiverden) at Vestlandsrevyens reportere skal komme halsende rundt hjørnet og, får man anta, få henne på. For faen.

Heretter følger et burlesk mellomspill om tenåringen Almas seksuelle delirium midt i den verste hormonalderen. Alma er kåt, men upopulær i Skuggeheimen, og hennes seksuelle fantasier står ingenting tilbake for Marias berømthetsfantasier, verken i kraft eller mangel på realisme. Men Almas historie handler også om overgrepsbeskyldninger, skam og ære i vestlandsbygda. Ellers er den kanskje ment som en påminnelse om at kvinner har et driftsliv, noe som har en tendens til å komme i skyggen av behovet for grensesetting i feministisk litteratur.

For dette er utvilsomt feministisk litteratur, slik den siste avdelingen gjør tydelig: Her er det Marias mor, eller kona til Sebjørn som spiller hovedrollen. Hun drømmer om å få en jobb og gjøre noe viktig, noe som ansporer henne til å utføre en Quiotisk demonstrasjon for å redde bygdas ikke særlig nedleggingstruede nepefabrikk. Boken kulminerer i en mer hjertevarm enn ironisk scene der Vestlandsrevyen og Dagsrevyen kjenner sin besøkelsestid, og der Skoddeheimen nepefabrikk får sin trygge fremtid ytterligere sikret. Og kona til Sebjørn får sin jobb.

Som vanlig får Olaug Nilssen en til å slå latterdøren opp, og som vanlig får hun slengt i en noen seige samfunnskommentarer å tygge på mens man først sitter med gapet åpent. Hun serverer dem denne gangen med kålrabistappe, så de glir lett ned. Jeg kan bare uttrykke mitt håp om at Nilssen får leve lenge i landet. Og siden en viss pompøsitet blant bokfolket er en forutsetning for at hennes nærvær skal være så befriende, er det nesten så jeg håper at den må bestå, den også.Som vanlig får Olaug Nilssen en til å slå latterdøren opp, og som vanlig får hun slengt i en noen seige samfunnskommentarer å tygge på mens man først sitter med gapet åpent.

(Teksten er gjengitt med forfatters tillatelse)

Logg inn for å kommentere

 

kritikk for norskafaget


© 2017 Alle rettigheter reservert Norsk Kritikerlag | Informasjonskapsler
Webdesign © 2017 Web Norge.