facebook-rund   twitter-rund   twitter-rund
søndag, 29 oktober 2017 17:54

Løp mot døra og bli fri!

Av 

Olaug Nilssen skriver fremdeles med en Mona Lisa-krusning i munnviken, skriver Kari Løvaas, i Morgenbladet. 04. november 20015. (Les hele anmeldelsen nedenfor)

 

26. september i år skrev Olaug Nilssen følgende på bloggen sin:

Det aller mest spanande i Morgonbladet på fredag var for øvrig Odd Nerdrum-testen “Er du kitsch?”. Eg var “godt på vei”, men klarte ikkje svare på desse to spørsmåla: “foretrekker du sannhet framfor talent og sensualitet?” og “er den ironiske maske bedre enn det seriøse, tillitsfulle ansikt?”

Kommentator “Frulursur” hevder: “Eit ærleg andlet løner seg (nesten) alltid, det er mi erfaring.” Og Olaug repliserer: “Men, Frulursur, eg trur det handlar om kva som er best å lage. Ikkje på seg sjølv, på bilete.”

Allerede i tanken om at det skulle lønne seg med et ærlig ansikt, ligger vel en erkjennelse av at også det ærlige åsyn tilhører et repertoar av positurer som står til rådighet for den som fremstiller (lager) seg selv. Jeg oppfatter det slik at selve selvfremstillingen er det viktigste motivet i Nilssens tekster. Tittelen på hennes forrige bok, Hybrideleg sjølvgransking, er symptomatisk i så måte. Sannhet eller sensualitet, ironi eller seriøsitet – ja takk, begge deler, sier kanskje Olaug Nilssen, eller: Spørsmålet er feil stilt.

Pakt med djevelen. Jeg forestiller meg følgende: Olaug Nilssen har en protestantisk, vestlandspietistisk stemme i hodet som sier: “Du skal ikke forstille deg.” Om du så likevel forstiller deg (ikke til å unngå: forfengelighet!), kan du bli fri fra synd gjennom bekjennelse. Men idet du bekjenner, merker du hvordan også bekjennelsen er en positur blant andre, som føyer forstillelse til forstillelse. Dette er en fortvilet situasjon, og det neste alternativet er å hengi seg til forstillelsen. I Vi har så korte armar (2002) kommer denne strategien eksempelvis til uttrykk hos Liv, hvis dagboksnotater begynner slik: “Det var komplett umogeleg for henne å skrive dagbok. Ho oppdaga ganske tidleg i løpet av forsøket, at alt berre ville bli utadvendt, fortalt, forsøkt redigert med det same. Det var da hun bestemte seg for å dikte det heile opp.” Men hva slags strategi er dét egentlig, å hengi seg til forstillelsen? “Hjelp! Eg har gått over til djevelen! Og Gud veit det, for Gud er mektigare enn djevelen, no hatar Gud meg, for eg har tenkt stygge ting og prøvd å lure han”, sier Ølgjer et sted i den samme boken.

Fra og med debuten med Innestengt i udyr (1998) formulerer Olaug Nilssen på en akutt måte det sårbare og vanskelige ved å være menneske: lengselen etter å bli sett og elsket, og skammen over å bli sett på feil sted til feil tid, den dramatiske følelsen av å få sin sosiale eksistensberettigelse revet bort under føttene – noe som gjerne forekommer i de mest trivielle omstendigheter.

Ut mot havet. På Olaugs blogg finnes også en samtale om navn i litteraturen. Olaug minner alle Maria’er på Rune Rudberg-sangen “Ut mot havet”, hvor morsomt er det å bli assosiert med den? En som heter Ingvild kommenterer: “Men Olaug likte godt ‘Ut mot havet’ ho, ho brukte å synge med på refrenget med attletne auge, og ynskte sikkert eigentleg at ho sjølv heitte Maria.” En kommentator ved navn Maria skriver deretter: “Men du, Olaug, syng oftast: ‘Mariaaa/ Rist forfølgerne av deg/ Støt din menighet fra deg/ Løp mot døra og bli friii’ – eg har aldri høyrt den songen anna enn frå deg/systrene dine. Kva er det?”

Maria i Få meg på, for faen, som studerer sosiologi og har en vikarjobb i et renholdsbyrå, er en notorisk dagdrømmer og finner en slags musikal-aktig adspredelse i ymse Maria-svisker. På vei til vaskejobb på sosialhøyskolen grytidlig en regnværsmorgen ringer plutselig telefonen; det er Kulturbeitet som vil ha henne til å ønske seg en morgensang. Hun vurderer blant annet “den songen med SKRUK og panfløyteorkesteret Altiplano der dei syng om Maria som skal rive seg laus frå ikonet, riste av seg forfølgjarane, støyte kyrkjelyden frå seg og springe mot døra og bli fri”. Maria tenker at den “passar litt til korleis ho ser ut utanfrå […] Ho er ein okse som skal stange, stange og bokse kyrkjedøra opp på grunn av si botnlause fortviling, uttrykt gjennom regn og vind = noko større enn henne som ho kjempar mot og skal rive seg laus frå = den litt vanskelege stillinga som vaskeyrkets ansikt utad.”

Verfremdung. En emansipatorisk strategi Nilssen bruker i forhold til ubehaget ved å bære navn og fortellinger, er liksom å løsne på hengslene i både navnebruk og fortelling. Hun oppnår ofte en verfremdungseffekt gjennom iscenesatte “glipper”. Et eksempel er hvordan Maria tyr til et “deus ex machina”-grep i sin fantasi om tv-teamet som filmer fremførelsen av den banebrytende forelesningen hennes om maktstrukturer i renholdsbransjen. “Førelesaren (litt krakilsk): Dårleg lys? De kan jo uansett ikkje sende dette! Det er ulovleg å filme folk utan at dei veit det!// Maria blei sittande litt med fingertuppane mot tastaturet og lure på kva ho skulle gjere med denne innsikta.// No er det liksom lov å filme folk utan at dei veit det. Og så er det eit nytt klipp […]”

Iblant skjer de fortellermessige omdreiningene så hyppig at Nilssen står i fare for å tulle bort leserens reseptivitet for karakterenes affekter, deres desperasjon og lengsler. Jeg liker bildet av Olaug Nilssen som lukker øynene og synger med på refrenget i “Ut mot havet” mens hun skulle ønske hun het Maria – i det ene øyeblikket, mens hun i det neste jubler sammen med panfløyteorkesteret at hun vil bli fri. Hun er best når hun smilende anerkjenner (samtidig som hun avslører) begge disse posisjonene – dagdrømmen: ønsket om å bli elsket som ikonet, og klaustrofobien: frykten for å bli naglet fast til ikonet.

Teksten er gjengitt med forfatters tillatelse. 

Logg inn for å kommentere

 

kritikk for norskafaget


© 2017 Alle rettigheter reservert Norsk Kritikerlag | Informasjonskapsler
Webdesign © 2017 Web Norge.