Alder: 

40

Fødested og bosted: 

Jeg er født i Arendal og vokste opp i en liten Sørlandsbygd som heter Birkeland – ikke så langt fra Lillesand og Kristiansand. Har nå bodd lenger i Oslo enn på Sørlandet. Bodde et halvt år i Paris i årsskiftet 1999-2000, ellers har jeg bodd på ulike adresser i Oslo. Nå på St. Hanshaugen.

Annen viktig informasjon om deg: 

Jeg har nettopp sluttet å røyke og det gjør meg litt gretten. Kanskje jeg blir litt ekstra kritisk av det.

Hvor skriver du kritikk, og om hva? 

Det korte svaret er:

Jeg skriver for Kunstforum, Norwegian Crafts, Art Jewelry Forum og Kunsthåndverk og jeg skriver primært om samtidskunst, kunsthåndverk og design.

Det lange svaret er:

I 2009 startet jeg tidsskriftet og nettavisen Kunstforum sammed med Nicolai Strøm-Olsen og Tore Næss. Der var jeg redaktør frem til 2015. I papirutgaven konsentrerte vi oss om intervjuer, reportasjer og kommentarer og overlot utstillingsanmeldelsene til nettsiden. Men vi hadde kritikker av fagbøker i papirutgaven som jeg en stund skrev selv, før jeg delegerte dem bort. På nett skrev jeg jevnlig kunstanmeldelser der frem til jeg sluttet som redaktør. Jeg har fortsatt å skrive der i mindre utstrekning også etter at jeg sluttet som redaktør. Jeg skriver også kritikker for det internasjonale nettstedet Art Jewelry Forum, og for tidsskriftet Kunsthåndverk.

Når det er sagt så ser jeg på det meste av min virksomhet som redaktør og skribent som kritikervirksomhet. Siden 2010 har jeg også vært redaktør for det engelskspråklige nettstedet Norwegian Crafts. Frem til 2015 fungerte nettsiden som et tidsskrift med 4-5 tematiske utgaver i året. Her publiserte vi ikke kritikker, men jeg skrev gjerne en leder der jeg gikk analytisk til verks rundt tematikken i hvert nummer. Hovedpoenget med nettsiden slik jeg definerer det er å styrke den kritiske samtalen om kunsthåndverket. Dette gjøres gjennom intervjuer, essays og kommentarartikler. Noen av essayene strekker seg relativt langt i retning kritikker, men jeg har valgt å ikke definere dem som det. Det skyldes at Norwegian Crafts driver med promovering av norsk kunsthåndverk i utlandet, og at jeg derfor opplever at det kan oppstå interessekonflikt mellom en uavhengig kritiker og nettsidens målsetning. På grunn av sitt mandat drives ikke nettsiden hundre prosent etter redaktørplakaten, men jeg skriver selv og stimulerer andre skribenter til å levere kritiske tekster som tar for seg et fenomen eller en problemstilling som er relevant. I fjor redesignet Norwegian Crafts nettsiden og artikkel-delen er mindre dominerende. Vi publiserer fortsatt intervjuer, essays og kommentarer, men står litt friere i forhold til tematikk enn da vi publiserte tematiske numre.  

I forlengelsen av det arbeidet har jeg også utviklet bokserien Documents on Contemporary Crafts. Disse bøkene er tematiske antologier av essays, og står gjerne i forhold til et eller flere fagseminar som Norwegian Crafts har vært med på å arrangere. Som med nettsiden er målet å styrke og stimulere den kritiske tenkningen i kunsthåndverksfeltet. Fjerde bok i serien, On Colleting, kom nå for noen uker siden og handler om det å samle på kunst og kunsthåndverk.

Så for å oppsummere; hvis man, som jeg, ser den kritiske virksomheten som en type analytisk tenkning og skriving der målet er å komme bak noen fenomener for å avdekke, synligjøre og diskutere strukturelle problemstillinger eller sette ting i sammenheng, kan man si at jeg skriver kritikk i en ganske bred flora av publikasjoner som også inkluderer katalogessays i forbindelse med utstillinger.   

Når og hvordan startet du som kritiker? 

Min første anmeldelse skrev jeg for Kunstkritikk.no. Jeg begynte som en slags nyhetsskribent der og drev samtidig med billedblogger fra utstillinger. Jeg tror det var i 2006, og i denne perioden drev jeg rundt i kulissene der mens kritikere som Tommy Olsson, Erlend Hammer, Kjetil Røed, Arve Rød, Power Ekroth, Jon Refsdal Moe og Grethe Melbye satte dagsorden for en ny og selvbevisst kunstkritikk. Parallelt drev jeg Galiblog, primært bilder fra åpninger av kunstutstillinger, men noen tekster også. Og jeg var en kort periode temaredaktør i studenttidsskriftet Argument og prøvde ut noen kritiske essays der, blant annet et som sammenlignet Matias Faldbakken og Marianne Aulie, som jeg synes var ganske morsomt. I 2008 spurte redaktør Ketil Nergaard om jeg ville skrive utstillingskritikker. Det sa jeg selvsagt ja til og skrev min første anmeldelse der tidlig på året 2008.  Etterhvert begynte jeg å skrive for Billedkunst og Kunsthåndverk og gjorde det en periode før vi startet Kunstforum våren 2009. Noen av de kritikkene jeg skrev for Kunstkritikk i den perioden Nergaard var redaktør synes jeg fortsatt holder høy kvalitet.

Jeg ble forøvrig invitert til å sitte i styret og i Arbeidsutvalget for kunst i Kritikerlaget i 2009. Det tror jeg nok var med på å styrke min identitet som kritiker. Jeg tror nok den overgangen fra når man bare skriver noen saker her og der til at man identifiserer seg som kritiker er litt uklar for mange, eller det var det hvertfall for meg, men da jeg satt i styre og AU i Kritikerlaget hadde jeg liksom håndfaste bevis; jeg var medlem i Kritikerlaget og hadde fått verv. Det betød at andre kritikere hadde tillit til meg og var nok med på å forme meg som kritiker, og mitt bilde av hva det vil si å være kritiker.

Er det emner eller kunstfelt du er spesielt opptatt av?

Vel, jeg har hatt et visst fokus på relasjonell estetikk i en del av det arbeidet jeg har gjort. Jeg har vært opptatt av det sosiale rundt kunsten og kunstfeltet, og jeg har vært interessert i hvordan man bygger merkevare som kunstner, hvordan infrastrukturen fungerer, hvordan man iscenesetter seg selv og kommuniserer rundt kunsten. Andy Warhol, Nicolas Bourriaud, Ina Blom og  har betydd mye for mitt syn på kunst. Jeg var også tidlig interessert i kunsthåndverk, kanskje fordi det er litt odd – det har lenge hatt en slags underdog rolle i det visuelle kunstfeltet, og har sine egne innfallsvinkler og diskurser, samtidig som mange kunsthåndverkere søker seg mot en større kunstdiskurs. Derfor har det vært fruktbart for meg å parallelt skrive om samtidskunst og kunsthåndverk. Jeg mener det er en kobling mellom den relasjonelle estetikken og kunsthåndverket – som har en slags bakgrunn i hjemmet og i bruken, selv om mye kunsthåndverk i dag trives godt i galleriet og ikke er brukbart.

Jeg har fått manusutviklingsstøtte fra Kulturrådet, så akkurat nå prøver jeg faktisk å formulere denne koblingen mellom det relasjonelle og det brukbare litt tydeligere, blant annet ved hjelp av Bruno Latour og aktør-nettverk-teori. Samtidig vil jeg prøve å anvende den spekulative realismen til Graham Harman for å se om den har relevans for kunsthåndverket. Det er et ambisiøst prosjekt, men veldig spennende.

Hva er viktigst akkurat nå?

I kunstsammenheng vil jeg si at det er en enorm driv, en driv som har pågått en stund innenfor det norske kunstfeltet, både innenfor samtidskunsten og kunsthåndverket. Det blir lagt merke til internasjonalt og det er gode vilkår for norske kunstnere å få utstillinger i utlandet. Det er samtidig en ny satsning nasjonalt på museumsinstitusjoner – Astrup Fearnley Museet og Munch Museet markerer seg som betydelige aktører som strammer musklene og satser, Nasjonalmuseet har ligget litt bakpå men med ny direktør kan det fort endre seg. Snart ser vi en helt ny type kunstinstitusjoner i Oslo med arealer og muligheter på høyere nivå enn i dag. Da er det særlig viktig å bevare den energien som finner sted i underskogen, samtidig som det er et tydelig behov for å styrke og utvikle mellomstore institusjoner der kunstnerne som er i ferd med å etablere seg kan vise seg i større grad, og der institusjonsledere kan bygges opp.

I samfunnet er det viktig å fortsette den kritiske analysen av fenomener som Brexit, Trump, fremveksten av populisme og nasjonalisme i Europa, flyktningkrisen og økende kontraster mellom vesten og den arabiske verden. Kritikken er et humanistisk prosjekt som vi må ta med oss i møtet med alle disse utfordringene. Vi har ikke den luksusen at vi kan hoppe til raske konklusjoner, samtidig må vi handle raskt om vi skal bevare grunnpilarene i demokratiet. Som kritikere må vi være på vakt

Hva er din faglige bakgrunn? 

Min utdannelse har jeg fra Universitetet i Oslo hvor jeg har et grunnfag i kristendom fra teologisk fakultet i tillegg til kunsthistorie og teatervitenskap. Jeg har master i teatervitenskap fra 2005 med oppgaven Andy Warhol Superstar – om kunstnermyten, media og den maskinelle teatralitet. Ellers tror jeg mye av min kunnskap om og interesse for kunst og kunsthåndverk er formet av at jeg i deler av studieperioden hang mye i gangene på SHKS (Statens Håndverk og Kunstindustriskole) og fra 2002-2006 jobbet som museumsvert på Astrup Fearnley Museet.

Har du annet arbeid i tillegg til ditt virke som kritiker? 

Akkurat nå overlever jeg av skriving og redigering av publikasjoner, samt noe forelesninger og det jeg vil kalle konsulentoppdrag. Jeg har en fast 50% stilling hos Norwegian Crafts, og frilanser ved siden av det. Så de siste årene har jeg faktisk kunnet leve av den kritiske virksomheten. Men jeg har tidligere blant annet jobbet i barnehage og som servitør på frimurerlosjen for å kunne skrive ved siden av. Det er uansett ikke lukrativt å være kritiker, men det gir en god følelse når man kan konsentrere seg om tekst og vite at man kan bidra til å betale husleien og brødfø familien. For min del er det mye lappeteppeøkonomi, og etterhvert som man har holdt på en stund og levert kvalitet over tid ser det ut som det er litt enklere å få støtte fra kulturrådet eller fritt ord til prosjekter man er involvert i.

Hvorfor er du kritiker?

Det er nok mange svar på det spørsmålet. På et pragmatisk nivå kan man si at jeg vet mye om kunst og er god til å skrive, derfor er det en fornuftig levevei. Jeg drømte i mange år om å bli skjønnlitterær forfatter og poet, men innså etter noen konsulentuttalelser at jeg var for inspirert av Tor Ulven. Etterhvert forstod jeg at jeg var bedre på analytiske og tenkende tekster enn på å skrive fiksjon. Da var veien kort til å skrive kritikk. På et annet nivå er det vel, ikke akkurat et kall, men man drives vel av en lidenskap for kunsten, for å være en del av en samtale og påvirke i hvilken retning den samtalen tar. I mitt tilfelle tror jeg jo at kritikeren spiller en betydelig rolle i det moderne samfunnet, selv i det postfaktuelle samfunnet – eller kanskje ende mer nå enn før, som en kunnskapsrik bidragsyter som kan avkle skuespillersamfunnet men også komme med forslag, peke ut retninger fremover, i samhandling med kunsten.

Hva er den største utfordringen med å være kritiker?

Den største utfordringen med å være kritiker er i mine øyne tid. Tid til å se utstillinger. Tid til å lese relevante bøker og artikler. Tid til å skrive. Det er mye spennende som skjer hele tiden, ting utvikle seg fort både innen kunsten og samfunnet, og skal man kunne bidra med relevante korrektiv til denne utviklingen krever det ganske mye oversikt, evne og tid til å trekke ut det som er viktig i flommen av uttrykk.  

Er kritikken i krise, og hva kan vi i så fall gjøre med det? 

Tvert imot. Kritikken er mer vital og nødvendig enn på lenge. Hvis vi skal klare å opprettholde et demokratisk samfunn, er kritisk tenkning helt nødvendig. Jeg tror mange ser det, både politikere og vanlige borgere som har en viss interesse for samfunnets ve og vel. Samtidig er det endringer i kritikkens forutsetninger. I tidligere tider har jo tidsskriftene vært betydelige arenaer for kritikk. Det er de fortsatt, men samtidig er konkurransen om leserne stor og forholdet mellom utgifter og inntekter står ikke så godt. Det er dyrt å skrive, redigere, publisere – særlig hvis det skal trykkes – og distribuere. Dette er kanskje en annen av kritikkens store utfordringer. De digitale mediene er fortsatt relativt unge og det er symptomatisk at økonomien rundt publisering på nett og i app er et uavklart spørsmål for hele medie-industrien. Dette innebærer noen utfordringer, men også nye muligheter for kritikken. Det finnes nå mange flere plattformer der kritikken kan finne sted; twitter, facebook, tumblr, blogg, etc, samtidig er det i mange tilfeller ubetalt arbeid. Så jeg tror det er viktig å styrke infrastrukturen for kritikken i alle ledd; kritikeren må ha tid og økonomi til å skrive, det må være tilgjengelige fora for ulike typer kritikk, og man må følge med på den teknologiske og samfunnsmessige utviklingen og se hvor og hvordan kritikken kan finne sted. Jeg tror det viktigste kritikken og kritikeren kan gjøre er å være nærværende og prøve å se de store linjene samtidig som man gir nødvendige korrektiv til den konkrete utviklingen.