Da Inger Sitter fylte 80 år i 2009 ble hun beæret med en kunstnerbiografi ført i pennen av forfatteren Niels Christan Geelmuyden og professor i kunsthistorie Gunnar Danbolt. Med tanke på hennes mangeårige virke som kunstner og sterke posisjon i norsk kunstliv, var det naturlig å gi henne honnør og plassere kunstnerskapet i en historisk sammenheng. Men dette jubileet manglet allikevel et viktig innslag, nemlig en retrospektiv mønstring av Sitters kunstnerisk varierte formspråk og vekslende utvikling.

Først 7 år senere, året etter hennes død, er det blitt laget en retrospektiv utstilling av Inger Sitters kunst. Det har vært et stort løft for Haugar Vestfold Kunstmuseum, som har samlet inn et bredt utvalg bilder fra det mangeårige kunstnerskapet, der hennes første maleri, som 13-åring, inngår i samlingen. Det er interessant å kunne betrakte et så stort historisk utvalg av Sitters produksjon, spesielt fordi vi her ser hvordan hun starter som en kubistinspirert, figurativ kunstner og etter hvert dreier over mot en nonfigurativ modernisme.

De eldste bildene føyer seg inn i 30-årenes mørkstemte og traurige trender med kubiserende figurasjon. Her er det lite av personlige og originale grep, det være seg i fargebruk, stofflighet eller komposisjon. Og slik fortsetter det ut over 40-tallet, men i denne perioden dukker det også opp bilder preget av et mer nonfigurativt flatemaleri. 30-årenes maleriske idealer henger allikevel fortsatt igjen. Først på 50-tallet stiger hun frem som en rendyrket modernist med særpreg og visuell tyngde.

I så henseende var hun ikke alene. Sammen med Jakob Weidemann og Arnold Haukeland feide hun inn i det norske kunstlivet og snudde opp ned på tradisjoner og kunstneriske idealer. Tiden var kommet for en Umweltung alle Werte. Endelig, sterkt forsinket av krigen, kom modernismen til Norge. I løpet av 50- og 60-tallet ble de tre løftet opp på parnasset og dyrket som nyskapende og fremtidsrettet. Det skjedde selvsagt ikke uten strid og sterke motsetninger. På den ene side sto de figurative/tradisjonalistene, på den annen en ny- skapende modernisme.

Inger Sitter red på en bølge av goodwill, ikke hos folk flest og bakstreverske kunstnere, men hos en elite av kunsthistorikere og andre kunstsakkyndige som mente seg å være på parti med fremskrittet. Modernismen var avantgarde, en kunstnerisk fortropp, som hadde historien på sin side. Figurativ kunst var et tilbakelagt stadium, hevde endog Ole Henrik Moe, direktør ved Henie-Onstad kunstsenter på Høvikodden.

Selv modernismen og den nonfigurative kunsten var kommet for å bli, varte ikke hegemoniet så lenge. Allerede på 70-tallet konverterte avantgarden til kunstpolitisk indoktrinering og det skapende klimaet fikk helt andre idealer: kommunistiske diktaturer og diktatorer. Dermed bleknet også de tre nonfigurative idolene Inger Sitter, Jakob Weidemann og Arnold Haukeland. Om ikke like tilbakestående som figurative kunstnere, så i alle fall et historisk tilbakelagt stadium.

Og verre skulle det bli. Med postmodernismens fremvekst på 80-tallet ble alle kriterier og historiske perspektiver relativisert. Alle kunstneriske uttrykksformer ble nå likestilte, heller ingen kunstner mer nyskapende enn andre. Dermed ble hele kunstfeltet snauklippet og overlatt til kunstteoretikere og investorer. Situasjonen var selvsagt ikke gunstig for en så fetert kunstner som Inger Sitter, som i et historisk lys nå virker ganske middelmådig.

Sitters storhetstid var i det sene 60-tall. Da hun med sine store billedflater og fargesterke impresjoner demonstrerte en suveren malerisk virtuositet. Her var hun mer en abstrakt ekspresjonist med feiende penselføring og forførerisk koloritt enn det tidligere oppmurte flatemaleriet. Noe av den feiende og abstrakte uttrykksmåten går igjen i de siste årenes strandmotiver, der svabergene forvandles til menneskelignende former med en gråsvart overflate som kan minne om naturgitt hud.

Etter å ha sett utstillingen nå på Haugar, slår det meg at Inger Sitter, i likhet med Jakob Weidemann og Arnold Haukeland har hatt en alt for høy status i norsk kunstliv. De ble hausset opp på 50- og 60-tallet. Samme hva de lagde, så ble det vurdert etter Midas-prinsippet: alt de tok i ble til den renest kunst. Og prisene der etter, alt for høye. Nå i ettertid ser vi det langt tydeligere. De ble overvurdert, og bør realitetsjusteres i forhold til hva de faktisk skapte.