Nå helt på tampen av utstillingsperioden fikk jeg endelig tatt mønstringen «Sneakyville» i øyesyn. Den har murret i bakhodet i lengre tid, ikke bare på grunn av sitt urovekkende innhold, men trolig fordi jeg kan se den når som helst, bare etter en kort biltur. Man venter tydeligvis i det lengste for å se det som er lettest tilgjengelig.

Det er en merkelig utstilling Haugar Vestfold Kunstmuseum (Tønsberg) nå har klart å ut- arbeide. Den består av ulike verker fra fem håndplukkede kunstner, to av dem fra Sverige, en fra Finnland, en fra England, en fra USA og en fra Norge. Sistnevnte er Sverre Malling, et velkjent navn i norsk kunstliv, det er også han som har plukket ut hver enkelt kunstner, og kuratert utstillingen.

Malling jobber konsekvent med en figurativ uttrykksform, hovedsakelig i sort/hvitt, der vekten ligger på en detaljert beskrivelse av gjenstander og ulike livsformer. Både tematisk og formmessig har kunstneren fått inspirasjon fra fortidige billedtradisjoner. Albrecht Dürer har opplagt vært et forbilde, så også Francisco Goya, men Malling har transformert dem til en helt ny og egenartet billedverden, som griper rett inn i vår egen tids undergangsstemninger.

På en måte jobber alle de fem kunstnerne ut fra dette dystopiske perspektivet, det er vel også derfor Malling har valgt dem som medutstillere. Fellesnevneren synes å være den snikende uroen og angsten som sprer seg i sjel og kropp når Opplysningen i den post- moderne tilstanden har havnet i en skumringsfase. Det er da også talende for hele dette utstillingsprosjektet at Maling har valgt å henvise til en tittel fra et av Goyas grafiske blad: «Når fornuften sover så våkner demonene».  

Sitatet er ganske treffende for den egenartede billedverdenen vi trer inn i på utstillingen. Umiddelbart kan man si at den har surrealistiske kjennetegn, men her er det ingen over- virkelighet i den motiviske refleksjonen, det er snarere en sou-realisme, der stemninger og vrengebilder fra sjeledypet erobrer billedflaten og gir den sivilisasjonskritisk karakter. Dette er ikke skjønnskrift for skolebarn, men et sterkt møte med de ukontrollerbare kreftene i driftslivet.

Det tilsynelatende uskyldige og idylliske i finnen Jarmo Mäkiläs skogsinteriører, med lekende gutter i en diffus vegetasjon, har skremmende undertoner: naturens egen ustyrlige «logikk» har tatt sinnet i besittelse. Denne leken i skogen, i likhet med de fleste andre motiver på utstillingen, synes å markere at fornuften er under mistanke. Den dagklare tenkningen er ikke til å stole på. Slik sett fremstår bildene som visuelle metaforer på fornuftskrisen i vår tid.

Ting er ikke lenger som de var, stabiliteten har forsvunnet. I naturen bryter nye vekstformer frem, og gamle skifter ham, som i svenske Danilo Stankowics bilder. De er forførerisk vakre, men også urovekkende og preget av fremtidsangst. Maskene og klovnefigurene hos Russel Nachman (USA) peker derimot på kulturens og sivilisasjonens maktforhold, skildret i en tvetydighetens modus. Impulsene fra middelalderens harlekintradisjoner er påfallende. Her snus verden opp/ned. De mektige jekkes ned og de avmektige settes på tronen, det høye blir det lave, og omvendt, mens fornuften velter seg i sølen, til publikums store glede.

I hovedtrekk står naturen i fokus på denne mønstringen. Enten den er av indre eller ytre art, så synliggjør kunstnerne en ubalanse i menneskets forhold til seg selv og de naturgitte vilkår. Både naturen og kulturen er blitt problematisk. Derfor blir også sansningen og virkelighetsopplevelsen fordreid og skremmende. Som i Tessa Farmers (UK) bilder og installasjoner.  Det er den lille världen med maur, småfugler og annet kryp, som ter seg på tvers av den naturgitte orden, slik det postmoderne menneske ønsker å se den.

På samme måte presenterer den svenske kunstneren Nadine Byrne sitt sære inntrykk av det naturgitte miljø. I hennes småskulpturer og panoramabilder av fjellpartier vibrerer det en uro og utrygghet over det tause og utilnærmelige i landskapets lukkede, massive tyngde. Selv der hvor det ikke er liv og levende natur, kryper angsten frem og fortærer restene av en naturfilosofi der mennesket og naturen ble sett på som et vellykket skaperverk.

I sin helhet gir denne mønstringen et godt bilde, for ikke å si skremmebilde, av tidsånden. På hver sin måte belyser kunstnerne ikke bare ubehaget i kulturen, men også ubehaget i sivilisasjonen. Det er fornuften og Opplysningens endetid, utformet og tematisert ved hjelp historiske og kunstneriske referanser. Og dem er det mange av. Hos Malling og Nauman merker jeg meg de kuriøse innslag av tituli, av middelalderske språkbånd, som særlig ble brukt i altertavler og illuminasjoner.

Denne koblingen mellom middelaldersk mørke og Opplysningstidens aktuelle skumring, er bare en av mange spissfindige, historiske tråder som danner Sneakyvilles komplekse kunst- verker. Sverre Malling har valgt kunstnere med stor innsikt og kuratorisk teft. Etter mitt skjønn er han også den mest interessante og teknisk drevne av utstillerne. Han demonstrerer en tegnerisk profesjonalitet som faktisk løfter kunsten ut av tidsåndens dystopiske mørke. For her er det mye positiv, klargjørende rasjonalitet, ispedd sanselig skjønnhet.