Gjennombruddet til No 4 kom med en twin otter fra Mo i Rana. Det sier kanskje mer om det norske medielandskapet enn om musikken til trioen fra Oslo. Emilie Christensen, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek hadde laget musikk i mange år før en reklamemusikkprodusent koplet dem med Widerøe. Jentene skulle skrive en låt som skulle uttrykke flyselskapets personlighet, samtidig som folk over hele landet skulle bidra med bilder og videoer fra de mange små destinasjonene. 

Det ble til musikkvideo og reklamefilm som rullet på fjernsyn våren 2014. Den bidro indirekte til spilletid på radio da sangen sluppet som bandets første singel. NRKP1 og P4 spilte den heftig hele sommeren. Året etter ble sangen fremført live på Spellemannsprisen. De som ikke visste det fra før, fikk se at det slett ikke var Siri Nilsen som hadde laget den søte litt naive reklamesangen.

«Lite og stort» ga muligens gode vibber for twin otterne i luften. Men det ga også et springbrett for et svev for en ny fin distriktspop-trio, som i forrige uke fylte konsertstedet Rockefeller. 

«Verdens navle er der du er. Kom deg hjem, kom deg videre, kom deg frem.»

 

Man kunne sånn sett kalt No 4 for Oslos svar på Razika. De utstråler noe av den samme stødigheten som kulturoppvekst i indre by kan fremskaffe (vokalist og låtskiver Emilie er datter av skuespiller Ellen Horn og jazzartist Jon Christensen). De tre møttes på musikklinjen på Foss Videregående, og skrev sine første låter på en barnegitar på interrail i Europa. Men Oslojentene er eldre og har lengre både livs- og banderfaring enn kusinene fra Bergen. 

Det gjør No 4 litt mindre risikovillige, litt mer kalkulert og mindre temperamentsfulle. Men også mer samspilte og sofistikerte i virkemidlene. Visepopen deres er mer påvirket av jazzskoleringen enn platesamlingen til foreldrene deres. Ikke minst høres det på de fine fraseringene til vokalisten. 

Trioen sa på radioen for en tid tilbake at de ønsket å være en blanding av Alf Prøysen og Beyoncè. Den ambisjonen har de kanskje et stykke igjen til. Det nærmeste er kanskje den digre «En annen dag». Men selv om det er flere fine soul og r&b-arrangementer her, er det en overvekt av ganske snill, vakker og smittende visepop med søt og klar vokal, akustisk klaverkomp og harmonisk koring. Mer Trang Fødsel enn Rihanna, og mindre DeLillos enn oppveksten skulle tilsi.  

«Henda i været» kunne vært tøffere. Men som de synger på det lett funky høydepunktet «Føkk lunsj»: «Ikke be om frukt hvis det er sjokolade du har lyst på.» De er frekkere i innhold en form. Forøvrig en veldig morsom låt om han som er lei av å prate og spise lunsj med jenter han heller vil danse og kline med. Prate kan man gjøre etterpå, mener han.

Kanskje bandet tar konsekvensene på neste album. Mindre prat og koselig lunsj, og mer funk, sprit og dans på bordet?

Tekstene er originale og uforutsigbare. Og viser at til og med Oslo-dialekten er bedre enn engelsk når man har noe på hjertet.  

Selv sangen om hun som klisjéaktig angrer på at hun ikke har besøkt regnskogen, bodd i Japan eller reist på savannene, får en overraskende vri. Hun vil nemlig heller bli der hun er. «Marka er eksotisk nok for meg. Der kan jeg kanskje se en elg.»  

Hvem om er det Skiforeningen eller VisitNorway som har sponset den låten der? Merkeligere ting har skjedd.