Avistegninger er et viktig krydder i dagspressen. De gir tolkninger av en tekst, ofte på lederplass, som setter en spiss på innholdet. Humor er et viktig aspekt, gjerne i satirisk retning, der de tegnede personene blir skildret på en lite flatterende måte. Men det kan også være andre typer tegninger i avisene, f.eks. reportasjetegninger, rettstegninger, teatertegninger og sportstegninger. Selvsagt også de rene portretter.

Men de mest utfordrende og morsomme avistegningene er naturligvis de med politisk brodd og satirisk innhold, enten den retter seg mot personer, handlinger eller tenkemåter. Det krever fantasi og stor aktuell innsikt hos utøverne, selvsagt også en tegnerisk begavelse som kan synliggjøre de visuelle poengene. Blant dagens avistegnere er det særlig to utøvere som holder høyt nivå i den sjangeren. Den ene er Roar Hagen i VG, den andre er Finn Graff i Dagbladet.

Sistnevnte er hovedperson i denne anmeldelsen. Årsaken er Finn Graffs store utstilling nå i Tegnerforbundet, der han mønstrer et bredt utvalg av sine tegninger fra tiår tilbake og frem til de dagsaktuelle streker. Graff har tidligere tegnet for Morgenposten og Dagsavisen,men har trolig hatt mest tegnerisk slagkraft i Dagbladet-perioden. Det bør vel også nevnes at han har illustrert en rekke bøker, så det er stor spennvidde i hans produksjon.

Hver avistegner har naturligvis sitt eget visuelle formspråk, og Graff er spesiell på sin måte. Han har rendyrket en formsikker og stilsikker strek med vekten på det stramme og stringente uttrykk. Man kan si at hans tegninger har et klassisk formuttrykk, i den forstand at han tilstreber en kunstnerisk klarhet og presisjon i både strek og valør. Han nærmest definerer motivet gjennom streker som er styrt av intellektuelle håndgrep.

Det dreier seg da om tusjtegninger, mens blyanttegningene har en lengt mer emosjonell ladning. Særlig gjelder det portrettene av kjente kulturpersonligheter, som Graff nærmest tolker og tegner med følsom innlevelse, skjønt han legger inn noen infame observasjoner. Gjennomgående er Graffs tegninger, uansett teknikk, preget av drevent håndverk og idemessig fantasi. Han behersker den strenge form og den følsomme strek/valør, som om han har et behersket sinnelag, passende for det politisk korrekte i Dagbladet.

Det kan være en vanskelig balansegang daglig å skulle levere «ferskvare» til en nyhetsavis. Ikke alle temaer faller i smak, eller bør utnyttes for politisk gevinst. Den gang Jyllands-Posten i sin tid publiserte de 12 omstridte Muhammed-karrikaturene, var norske aviser svært tilbakeholdne med støtte. Finn Graff var også forsiktig den gangen, skjønt han ved andre anledninger serverte sin form for satirisk strek mot den islamske volden.

Med utstillingen nå i Tegnerforbundet demonstrerer Finn Graff et langt liv i avistegningens ut- fordrende og hektiske profesjon. Det har blitt en imponerende mønstring. Her er det gjensyn med personer og situasjoner som fortsatt kan glede en publikummer. Den yngre generasjon kan nok ha problemer med å identifisere personer og begivenheter fra noe tiår tilbake, men tegningen i seg selv har en visuell klarhet og et tematisk poeng, som fortsatt gir trøkk i blikk og hjerne.