Jazzartister har ofte dratt til andre verdensdeler eller bakover i tid for å la seg inspirere. Fjerne lands tradisjonsmusikk. Egne folkemelodier. Verdensmusikk.  De har, med vekslende hell, forsøkt å bygge bro over kløften mellom kulturer, religioner og generasjoner med musikken sin.   

Når pianist Tord Gustavsen smelter afghansk og norsk musikkarv på denne måten, er det vanskelige å høre det uten å tenke på menneskene som kommer hit for å be om vår hjelp.

«Your grief for what you’ve lost, lifts a mirror up to where you are bravely working.» 

Gustavsen har hatt suksess internasjonalt med sine instrumentalplater med akustiske band. Men han har også hatt sideprosjekter sammen med vokalister som Kristin Asbjørnsen og Solveig Slettahjell. Her kombinerer han de to retningene, til noe som er blitt hans beste album på lenge.  

Den afghansk-tyske Simin Tander er en stigende stjerne i tysk og nederlandsk jazz. Hun har en fabelaktig stemme. Hun kan veksle mellom det minimalistiske, nære og intime til det ekspressive, mørke og kraftfulle. Samtidig kombinerer hun den klassiske jazzvokalen med mer arabiske toneavstikkere.  

Kombinasjonen av Gustavsens lekne flygel, Jarle Vespestads følsomme trommer og Tanders vokal fungerer eksepsjonelt godt her. Trioen har tatt norske tradisjonelle salmer, og nytolket dem, satt nye tekster til. Noen av dem er salmetekster gjendiktet av poeten B. Hamsaaya til språket pashto. Andre er eldgammel sufi-poesi oversatt til engelsk. 

Det er ikke direkte versjoner av gamle norske salmer, men norske ører kan ofte gjenkjenne melodilinjene her og der. Sporet «Longing To Praise Thee» åpner for eksempel med tonene fra refrenget til folkevisen «Oppå fjellet», uten at det føles merkelig i det hele tatt. Mange gamle norske folketoner, var vel inspirert av østlige toner i utgangspunktet.

De afghanske ordene, de norske tonene, de engelske oversettelsene, den nykomponerte musikken av Gustavsen, virker som om de hører til samme universet. Noe som jo antakelig er litt av meningen. 

«Imagine the fog disappearing, the fog that makes life grey.»

En ting er at dette er en utrolig vellykket gjenbruk av norske salmer. Samspillet mellom de klare skandiaviske klavertonene og Tanders vokal er ryggmargskilende vakkert. I tillegg klarer Gustavsen for første gang å bruke elektroniske elementer i musikken. Og når Vespestad slipper seg løs med mer rytmisk perkusjon, blir dette albumet ikke bare noe for gåsehuden, men også for groove-foten.

Men det er også, med fare for å konstatere det åpenbare, et eksempel på at kulturell integrering kan virke. Når begge sider snakker med og til hjertet. 

«What was said to the rose that made it open, was said to me her in my chest.»