Silja Sol har rett. Verden er et fremmed sted. Av og til føles det som du forsvinner. Og du må holde deg fast. Du er jo hverken pokerspiller, cowboy eller magiker. Du er bare deg selv. Du er alene. Du surrer rundt i din egen ring. Og vet ikke hvor du skal være. Overalt skjer det ting. Overalt er det fullt av folk. Men det er ingen plasser ledig til deg. 

Det er da du må spørre: 

«Kan ikkje noen se meg då?! Hør på meg. Hør ka eg har å si. Kan ikkje noen se meg då?!» 

Silja Sol er en av de sjeldne artistene som prøver å formidle mer om hvordan det er å være menneske enn hvordan det er å være artist. En av de som det gjør godt å høre på. 

Da hun debuterte for to år siden, stilte hun det litt desperat-bedende spørsmålet «e det nokke stemning her?». Svaret var ubetinget ja. 

Hun hadde både stemning og drag: Silja Sol har en egen selvsikker tristhet i stemmen, en sjarmerende evne til å snu dialekten til sin fordel, banalt fengende melodilinjer og en uredd måte å sette sammen låtene på. 

«På Hjertet» ga henne en Spellemann-nominasjon, festivaljobber, låtskriverstipend og stort forventningspress til oppfølgeren. Vel fortjent. 

Det nye albumet er om mulig enda bedre. Det skal godt gjøres å toppe wow-følelsen av når sanger som «Lurt» og «Stemning» bryter gjennom mye av det andre våset folk gir ut i løpet av et år.  

Men «Væremeh» henger, som andrealbum bør, litt bedre i hop. Produsent og gitarist Kato Ådland er god til å forløse artisters særpreg, lar dem leke, vise seg frem, men hjelper dem til å holde tilbake, samle kreativiteten i noe effektivt.  

Også denne gangen består albumet av korte, intense sanger om utenforskap, ungdommelig frustrasjon og ensomhet. Det er pakket inn i enkle virkemidler. Et spor med diger elektropop-arrangement og en avslutningslåt med et lite snev Kaizers Orchestra i refrenget. Men ellers er musikken tidløs poprock, mindre visepreget enn sist, men desto fullere av fornybar energi. 

Silja har satt bort pianoet. Askjell Solstrand bidrar med noen få, men lekre synth-lyder, som på den drømmende «Aleine». Låtene har kraftigere slagverk fra Einar Olsson. Og i tillegg et større spenn i Ådlands gitarer. Fra klimpring under den naive «pusen»-teksten, til halvakustisk jazzkomp på kjærlighetsballaden «Poff» og det styggpene rockerriffet som setter igang den umiddelbare popklassikeren «Farlig».

«Hon der e farlig, hold deg unna, hon har ingen grensar, men hon der har alt for gode grunnar, til å rive i stykkar, det hon må.» 

Silja Sol sa til Klassekampen forleden, at hun alltid tar en ekstra runde med sangene og spør seg selv: Er det noen som trenger å høre dette? Det er et råd mange burde følge.

Jeg vet ikke hva hun har luket bort, men det som er igjen trenger vi virkelig å høre. Vi trenger å høre om hun som som ikke gir seg. Som ypper seg mot de som er større enn seg. Som ikke bryr seg om at det skjærer seg. Som står med ryggen mot veggen og spytter motstanderen full av skjellsord. 

«Det skjer alt for ofte. Minst hundre! Det går alltid gale. Kanskje tusen! Men eg har flere sjanser igjen. Så eg yppar, no igjen.»