Klimakrisen kloden står ovenfor, er for lengst en realitet. I disse dager pågår klimatoppmøtet i Paris, hvor 155 land har som mål å vedta en ny internasjonal avtale om kutt i CO2-utslipp. Klimaproblematikken er derimot ikke bare forbeholdt politikerne, den viser seg i flere av høstens bokutgivelser, blant annet Inger Elisabeth Hansens diktsamling, Å resirkulere lengselen, avrenning foregår.

Hansen er en av våre mest etablerte poeter. Hun er kritikerrost og har mottatt flere priser og utmerkelser, for eksempel Brageprisen for sin siste diktsamling, «Trask», fra 2003. Det første hintet om at «Å resirkulere lengselen, avrenning foregår», har et økologisk fokus, viser seg i tittelen. Ordet «resirkulere» brukes spesielt om gjenvinning av avfall. «Avrenning» kan sies å konnotere en form for renselsesprosess. Kanskje formidler tittelen en lengsel etter et bedre, mer økologisk og mindre forurensende samfunn. Diktene inneholder samtidig elementer som forsterker naturtematikken. Bilder som «Sørvendte svaberg», «liljene på marken» og «elva som var blitt sand» tydeliggjør denne tematiske vendingen. Det gjelder også diktet «3 samtidsstrofer», hvor forfatteren skriver: «Alt ble skapt vakkert, i sin tid», og flere andre dikt hvor gudene inngår i det naturlige kretsløpet til jorden. Dette antyder et tilbakelagt stadium, hvor menneskelige overgrep ikke var like ekstreme som i dag.

Andre tekster er langt tydeligere når det gjelder en kritisk holdning til menneskehetens forsøpling. For eksempel diktet med undertittelen: «Rapport fra korallrevenes død», eller diktet hvor Hansen forfølger en blå søppelpose ved bredden av Nilens kanaler, og slår fast at posen er utallig. Plasten blir også beskrevet med ordet «evigheter», noe som spiller på plastikkens lange nedbrytningstid. Ord som «arsen» og «kadmium», begge giftige grunnstoffer som har blitt benyttet i ulike former for industri, blant annet LCD-skjermer og Nikkelkadmium-batterier, fremhever menneskelig forsøpling. Men det er også en ømhet i Hansens språk ovenfor menneskene som «klapper jorda langs Nilens kanaler» med mudderblåfingre. Dette vitner om empati overfor de som er tvunget til å bo og leve i forsøplede områder uten å være ansvarlige for forsøplingen. Mot slutten av samlingen tar Hansen for seg søppelskipet «Johannes Kepler» som fraktet 1,2 tonn søppel ut i den øvre atmosfæren før det selvdestruerte. Et tydelig tegn på at menneskeheten har begynt å forsøple langt utenfor jordens grenser.

De sterkeste diktene er likevel de som er minst tydelige i sin kritikk av menneskelig uansvarlighet. I flere av diktene referer for eksempel Hansen til de gamle kulturene og byene i oldtidens Midtøsten, via Saladin, Ninives og Hammurabi. Selv om det ikke er en tydelig link mellom krigen som pågår i blant annet Syria, er det vanskelig å ikke lese diktene opp mot dagens storpolitikk. Språket i disse diktene er ofte dramatisk og bærer preg av noe destruktivt. Forfatteren skriver om «skallehorisonter» og «den sammenraste muren». I diktet «Terror er en avskrivning av alfabetet», undrer forfatteren om ikke noen av symbolene i det Ugarittske alfabetet eter hverandre. Alfabetet Ugaritt ble oppfunnet 1400 år før vår tidsregning, og stammer fra byen med samme navn, lokalisert nord i Syria. Denne type språkbruk blir symboler på borgerkrigen som raser i Syria, hvor restene etter klodens eldste kulturer blir ødelagt og utslettet i det som startet som en borgerkrig.

Det følger ingen fasit med diktsamlinger, og denne tolkningen kan være en annen enn den forfatteren så for seg. Men det er dette som gjør så mange av diktene i Hansens bok til eksepsjonelle dikt. Tvetydigheten og tolkningspotensialet skaper et rom for refleksjon, knyttet til klimakrisen på den ene siden og krigen på den andre. Med så mange overhengende farer og trusler, kan det være vanskelig å se hvilken vei menneskeheten skal ta, og hvordan vi skal stake ut en videre kurs. Det er lett å lukke øynene for det som foregår i verden i dag, men kanskje er dette noe av budskapet til Hansen. Som mennesker inngår vi i et større fellesskap, som ikke er statisk, men i stadig endring. Vi er nødt til å resirkulere, både avfall og tankegods, for på den måten å oppnå avrenning.

Teksten er tidligere publisert i Dagsavisen.