i sendte to anmeldere til Only Connect. Les om Emil Bernhardts erfaringer her.

Det er dypet som utforskes når nyMusikk for tredje gang arrangerer Only Connect Festival of Sound i hovedstaden, festivalen for lydkunst og banebrytende musikk. Med tittelen ”The Deep” er det et aldri så lite scoop for festivalen at musikerne og komponistene Ole-Henrik Moe og Guro Skumsnes Moe lanserte ideen om å bygge en splitter ny octobass for anledningen.

Det nesten fire meter høye instrumentet har gitt den smale festivalen mye oppmerksomhet i forkant av arrangementet, og det var opptakt til sirkusstemning på åpningsdagen da publikum strømmet inn i Majorstuen kirke for å oppleve beistet på nært hold.

Octobassen, en av syv eksemplarer i verden, ruvet som et abnormalt vesen på podiet, og lokket frem assosiasjoner til den irske kjempen Charles Byrnes skjelett som står i et monter på Hunterian Museum i London. ”Jeg bryr meg ikke om jeg sitter nær midtgangen så lenge jeg sitter nær bassen,” overhørte jeg en dame si da hun ble spurt om å flytte seg innover på benkeraden. Fra scenen opplyste kunstnerisk leder for nyMusikk, Anne Hilde Neset, at det ville bli anledning til å ta selfies med bassen etter konserten – til latter og ikke minst lettelse fra publikum.

Stjernetakter
Bestillingsverket for octobassen, ”Svart/Hvitt”, er komponert av Guro Skumsnes Moe i samarbeid med det nye ensemblet The Touchables. Plassert på et lite platå ved siden av instrumentet, gyver Moe løs på de tre tykke strengene med en bue hun tidvis må holde med begge hender. Octobassen buldrer og knaker, strengene vibrerer voldsomt, og det merkes fysisk de gangene den rumlende bassen forsvinner fra lydbildet.

Hovedkontrasten i ”Svart/Hvitt” er gangene det digre instrumentet spiller duett med Ole-Henrik Moes lille piccolofiolin, og sprenger oktavspennet vanlige orkesterinstrumenter kan skilte med. Stykket gir rom for at både perkusjon, blås og stryk kan vise seg frem gjennom intense glissandopartier, hamrende pauker, messingpust og skjeve toner. Det er likevel vanskelig å ta øyne og øre vekk fra det enorme instrumentet, som i likhet med en filmstjerne i folkemengden stjeler det meste av oppmerksomheten uansett om det lager lyd eller ikke.

Fra scenen opplyste kunstnerisk leder for nyMusikk, Anne Hilde Neset, at det ville bli anledning til å ta selfies med bassen etter konserten – til latter og ikke minst lettelse fra publikum.

Tematisk forankring
Det er nemlig ikke hverdagskost å lytte til et instrument som skilter med frekvenser under ørets oppfattelsesevne – octobassens laveste er rundt 16 Hertz. Det er Deep. Bruken av instrumentet, som dukket opp for første gang rundt 1850, sier også noe om hvordan vi dypt tilbake i historien kan gjøre oppdagelser som påvirker nåtidens musikalske nytenking. Det er spennende.

Med octobassen i spissen, er programmet jevnt over godt forankret i tema. Særlig åpningsdagens bevegelser fra lave frekvenser (The Touchables) via strupesang (Torgeir Vassvik) til sinustoner (Cikada pianotrio) og havdyp (Jana Winderen) gjør at man ikke behøver å anstrenge seg for å finne de ulike inngangene til tema.

I Fabrikken på fredagen er det ikke like lett å spore avant garde-crooner Eric Chenauxs tilknyting til dypet, heller ikke til festivalens øvrige forankring. I en annen setting ville Chenaux, som beveger seg i samme delikate landskap som John Martyn og Arthur Russell, opplevdes både annerledes og nytt. Men plassert mellom Chris Watsons penetrerende lydkunst og Fennesz’ blødende elektronika, blir den myke stemmen over den pedalvrengte gitaren mer som en melodiøs pustepause, et sidespor.

Sjangersjonglering
The Deep lenkes opp mot dyp bass, dypdykk i historien, naturens dybder, kroppens dybder, dype frekvenser. Festivalen går dypt i tema, men ikke utelukkende inn i kunstmusikken, som avsender nyMusikk representerer. Arrangøren har latt bølgene bre seg utover, og slik går det til at komponist Helmut Lachenmann, støyrockbandet Årabrot og hip-hop-forfatter Dave Tompkins havner på samme festivalprogram.

I foredraget sitt på Internasjonalen trekker sistnevnte linjer mellom konkylier og Miami bass, den basstunge retningen innen hip-hop som utviklet seg i Florida på 80-tallet. Det er en programpost man kanskje heller ville forventet å finne på by:Larm, og nettopp derfor er det spenstig at den dukker opp i en samtidsmusikksetting.

Spenstig på papiret, i alle fall. Tompkins er langt inne i sitt eget fagstoff, så langt at det er vanskelig å følge tankestrømmen. Foredraget bærer preg av høytlesning, materien fremstår innadvendt, og potensialet – som utvilsomt er til stede – ble ikke realisert. En kort Q&A etter foredraget indikerer at det kanskje ville vært mer fruktbart om hele foredraget var formet som en samtale, gjerne med større rom for innspill fra publikum, slik at en på den måten kunne krittet opp noen interessante streker mellom samtidsmusikk, lyd og hip-hop.

Intensjonen med foredraget oppfattes likevel som et spennende forsøk på å skape nye møter mellom tanke, idé og lyd. Og disse er det flere av i løpet av festivalen.

Nytt materiale
Det er generelt mye ny musikk å spore under årets Only Connect, i alt syv urpremierer fra avsendere med ulike utgangspunkt. Maja Ratkje har laget stykket ”Vannstand”, en hyllest til tidevannet fremført av neste generasjons potensielle samtidsmusikere, elever fra Tøyen skole. Den unge komponisten Martin Rane Baucks ”Inner” ble fremført av trioen Vollen United, et klanglig spennende stykke uten frykt for å ta seg tid i musikken. Susan Stengers ”Deep Songs”, fremført sammen med hardingfelespillerne Britt Pernille Frøholm og Nils Økland, viser en samtidsmusikk på tvers av sjangere og nasjonaliteter.

Urfremføringen som likevel gjorde sterkest inntrykk var Chris Watsons ”North Atlantic Drift (Boreal Mix)”. Watson satte spor etter seg da han gjestet nyMusikks første Off The Page-festival for to år siden, hvor han spilte fem favorittlyder fra egne opptak. Den gangen ble opptakene avbrutt av prat. I den mørklagte konsertsalen på Fabrikken fikk lyden av norsk skog og hav fri utfoldelse.

Watson, som blant annet har jobbet på David Attenboroughs naturdokumentarer, presenterte en sonisk reise langs norskekysten. Bølgeskvulp, fugleskrik, skarpe knitrelyder og buldring fra mystiske dyp sivet ut fra høyttalerne, og i et kort øyeblikk karet også lyden av ursang seg ut gjennom lydteppet og langt inn i margen. De fleste kjenner naturen som lydene er hentet fra. Lydene her er likevel ukjente, og gjør at Watsons stykke blir sittende igjen lenge etter at lydene er over.

Det samme gjelder Jana Winderens lydkunstprosjekt ”Dive”, fremført i Majorstuen kirke dagen før. Ved hjelp av sonderende hydrofoner har hun fanget et undersjøisk lydlandskap som for øret ellers er skjult. Fra programteksten og Winderens egen introduksjon vet vi at lydopptaket er fra havdypet, men når gnisselydene fra reker i farten ljomer gjennom kirken, kunne det like gjerne vært verdensrommet som knitret og peip fra høyttalerne. Kunsten er åpen, og rammene som er tegnet opp på forhånd begrenser ikke lytteopplevelsen.

Lyd og musikk
Lydkunsten peker på flere aspekter, blant annet de flytende grensene mellom lyd og musikk. I Majorstuen kirke improviserte Hilde Holsen frem lydflater ved hjelp av trompet og elektronikk, hvor melodier og rytmer fra blåseinstrumentet brettet seg over buldrende bass og frekvenser på grensen til white noise – et sonisk univers tett linket til lydbildet improvisert frem av krepsdyr, fisk og hval gjennom Winderens mikrofoner. Rytmene, lydene, stemningen og den tidvis soniske ubehageligheten som både Winderen og Watsons lydkunstverk presenterer blir på mange måter en slags oppsummering av de øvrig musikalske programpostene.

Lydkunsten belyser også et annet aspekt av The Deep, den dype lyttingen. Det er ingen bravado i fremførelsen, ingen visuals – stykkene sikter seg inn på én sans, ørene. En hører en myk musikalitet i Watsons arbeider, en brutal nakenhet i Winderens. Lyttingen fungerer ekstra godt i Winderens tilfelle, hvor kirkerommet ekskluderer forstyrrelser fra baren og gir få alternativer annet enn full konsentrasjon. I begge tilfeller gir fokuset en sterk og intens opplevelse, og kunstverkene kaster i så måte ballen over til en samtid hvor oppmerksomhet er et mer og mer utvannet begrep.

Lydkunsten drar i begrepene og formidler en slags musikalsk fristilling som oppleves befriende.

Lydkunsten oppsummerer i tillegg noe av det jeg opplever at Only Connect forsøker å belyse når de putter lydkunst, elektronika, urmusikk, støyrock og hip-hop i samme kasse og rører rundt, nemlig sjangerelastisitet. ”Miami bass” står det blant stikkordene mine fra Watsons stykke, utvilsomt fortsatt med Tompkins lytteeksempler fra tidligere på dagen friskt i minnet. Lydkunsten drar i begrepene og formidler en slags musikalsk fristilling som oppleves befriende.

Smørgåsbord
Only Connect har lagt seg på en internasjonal profil, derav navnet. Alt kommunikasjonsmateriell er på både engelsk og norsk, og med en overvekt av norske navn på plakaten er festivalen en god eksponeringsplattform for norsk samtidslyd og -musikk. Hvor mange internasjonale gjester som var på festivalen uten å selv delta i programmet er vanskelig å si, men man aner en tydelig intensjon og ambisjon om posisjonering også utover landegrensene fra festivalens side.

Formidlingen oppleves også gjennomtenkt. Octobassen sikret nysgjerrighet i forkant, og konserter og arrangementer var spredt over åtte ulike scener i og utenfor byen, noe som involverer flere aktører og skaper synlighet. Flere gratis arrangementer sikret lav terskel for potensielt nysgjerrige tilskuere. En tur til operaen lørdag ettermiddag viste også flere som lyttet til Maja Ratkjes lydinstallasjon, som stod utstilt i foajeen i festivalperioden.

Oppsummert (og basert på de første to av festivalens tre dager) viste årets utgave av Only Connect en festival som evner å overraske, flytte på grenser, og by på opplevelser som henger igjen. Dét er kvaliteter som gjør at man får lyst til å komme tilbake.