Olaug Nilssen har markert seg som en ung og fremadstormende skribent – på sitt vis. Som kritiker i Morgenbladet, forfatter og blogger er hun med på å sette dagsorden i forhold til litteraturen, og ikke minst hva den egentlig er. Slike spørsmål har enhver skribent og leser godt av å stille seg, og et fint utgangspunkt er Nilssens ferskeste roman. Den leker både med form og innhold. Det er først og fremst galopperende morsomt, snakkete og levende.

Romanen skildrer i hovedsak tre ulike personer, og livene deres er på en måte flettet sammen, ved at de alle har et forhold til Nilssens litterære univers: Skoddeheimen. De er alle også på vei fra noe, til noe annet. Kall det gjerne en krise. Maria er sosiologistudent og arbeider som rengjører på si. Hun sliter med å skrive et foredrag om maktforhold i yrket sitt, og det særs absurde foredraget hun forbereder minner mer om en Beckettsk dialog. Alma er en svært pubertal tenåring med en kropp hun ikke helt klarer å temme.

Kona til Sebjørn, som ikke har noe annet navn enn kona til Sebjørn, er en apatisk åttebarnsmor som plutselig river seg selv ut av hverdagen og kjemper for en sak så Kristin Halvorsen til slutt legger armen på skulderen hennes utenfor Stortinget. Det er morsomt, personene er stedvis så til de grader utleverende og åpne at vi ikke kan annet enn å le. Samtidig er formspråket, som ofte hos Nilssen, utprøvende. Det gjelder også her. Dikt, sangtekster og grafisk lek med sidene gjør romanen til en bastard av ulike skrivemåter. Under leken i form og språk, ligger det likevel et alvor som gjør romanen til noe annet enn underholdning, og dette er kvaliteten og det viktige tyngdepunktet hos Nilssen. Det ligger spørsmål under overflaten hele veien, og temaene er ofte langt fra morsomme når det kommer til sakens kjerne. Den fineste og mest underbygde fortellingen, er den om kona til Sebjørn. Det triste og til tider håpløse livet hun synes hun lever, gjør henne fullstendig handlingslammet, stående på gulvet på et halvskittent kjøkken. Ingen stiller spørsmål til hennes tilværelse og hverdag, derfor tvinger det seg til slutt frem et opprør i henne. Det er lett å se det hele for seg, særlig i måten Nilssen benytter seg av virkelige politikere, tv-reportere og lar dem lure i kulissene på. Kona til Sebjørn river seg løs, og det hele får et engasjerende, absurd og dramatisk utfall, på samme måte som romanen selv.

Anmeldelsen først publisert i Adresseavisen 1. november 2005. Den er gjengitt med forfatters tillatelse.