Alle karakterar, bygningar og hendingar i denne boka – sjølv dei som er baserte på verkelege personar, bygningar og hendingar – er fiksjon”.

Tygg litt på den, så får du et glimt inn den dobbeltbunnede fiksjonsverdenen Olaug Nilssen beveger seg ut og inn av, eller mest rundt i.

Hennes andre bok ut i år, hun har allerede gitt ut essaysamlingen “Hybrideleg sjølvgransking” på Samlaget, benevnes roman, men den smetter ut av sjangerbegrepet.

Den ustoppelige forfatteren, kritikeren, magasinredaktøren, debattanten og bloggeren med adresse “Skuggehei-men.no”, har skrevet en spinnvill, morsom, alvorlig samling tekster som til slutt løper sammen – og ok, man sitter igjen til slutt med følelsen av å ha lest en sammenhengende og til og med ganske viktig roman.

Det er god følelse, for en stund var jeg ganske forvirret: Jeg skjønte ikke hvor teksten beveget seg, og hva det egentlig handlet om, og hvordan dette til sammen kunne bli en roman. Og hvor morsomt var det egentlig? Var det ironi alt sammen, eller genuin, direkte humor? Eller var det jeg som var blitt for gammel til å forstå den 28 år gamle forfatteren og hennes generasjons humor og virkelighetsoppfattelse? Men så kjente jeg igjen tenåringens gråtkvalte, tragiske sjelsliv og ærlighet. Og morens fandenivoldskhet, for ikke å snakke om klasseskillet og arrogante akademikeres nedlatenhet overfor rengjøringspersonalet. Og jeg lo, først litt sånn brydd over de tekstene som hun selv advarer leseren mot: ”

Arthur og Alma er ein tekst som inneheld skildringar av seksuelle fantasiar. Nokre vil truleg oppleve desse skildringane som støytande.” Men etter hvert gapskrattet jeg og ga meg over.

Olaug Nilssen er en humorist, ekte nok for meg. Og hun lar seg ikke gripe, eller holde fast, verken innenfor sjangere eller fortolkning når innholdslisten skriver: “Føredrag i sosiologi grunnfag for MARIA, del I og del 2”. Det handler om Maria som jobber som vaskehjelpvikar mens hun skriver på foredraget sitt i sosiologi og dagdrømmer om å bli intervjuet av Vestlandsrevyen, få velge morgensang i Kulturbeitet og komme på Skavlan.

Og det handler om den sprengkåte tenåringsjenta Alma som finner ulike fantasifulle remedier å stille begjæret med, mens moren synger Kor er hammaren Edvard, du treng han vel no, i siderommet.

Og det handler om kona til Sebjørn som får for seg at Nepefabrikken Skoddeheimen skal legges ned og reiser til hovedstaden for å demonstrere mot nedleggelsen utenfor Stortinget.

Og innimellom de opplagte historiene om Maria vaskehjelp, om kona til Sebjørn, mora til Alma og tenåringsdattera, flyter dagdrømmene om stortingsrepresentanter og berømmelsens berømte minutt på media gjennom historien som helt naturlige innslag i vår virkelighet.

Det ligger også et alvor i fortellingene, om et mulig overgrep, om nedleggelsestruende småbedrifter i distriktene, om en generasjons kvinner som ikke benevnes med egennavn men ut fra sin relasjon til noen andre. Og det handler om et samfunn så mediaspekket at vi dagdrømmer det.

(Teksten er gjengitt med forfatters tillatelse)